Har du en DAB-radio?

Av Tormod Kjensjord, leder NRK Tyholtarkivet.

Har du en DAB-radio?

Hvis ikke, løp og kjøp, for i 2017 slukkes FM-nettet. Da blir det stille i alle de 10-15 millioner FM-radioene våre, i heimen og i bilen. Vi kan beholde én eller to til Kreta-turen for å høre de siste bouzouki-hitene på FM, men her hjemme må du ha noe digitalt: DAB, nettradio, mobil, digital-tv. Det er allerede mange dingser å høre på, og det blir helt sikkert flere i en app nær deg.

Digital Audio Broadcasting, heter det. Vi er midt i overgangen til det full-digitale, så vi setter ”digital” foran alt mulig: Digital radio, digitalt tv, digitale bilder.

En vakker dag forsvinner underleddet ”digital”, og vi står igjen med radio, tv, bilder og alt annet. Ingen tenker da tanken at det ikke er digitalt. Vi sier jo ikke lenger at vi har ”elektrisk komfyr” hjemme. Eller ”FM-radio”. Men vi sa det før.

Skal du ha ny radio fra nå og til 2017, kjøp i hvert fall en som både har FM og DAB. Da kan du høre på NRK Gull nær sagt hvor enn du går, og det var det jeg skulle skryte av idag.

For arkivfolk i NRK driver ikke bare med arkivering – de publiserer også, direkte fra arkivet.

http://www.nrk.no/gull/

Vi er en snau håndfull årsverk som lager denne kanalen. Her driver vi både flatehogst og rettet avskyting i radioarkivet: Her er serier, her er Richard Herrmanns kåserier, her er Popens historie, og her er enkeltprogrammer som en time med reportasjer fra Valdres, laget i 1948 (følg med 6. juli!), hvor du kan høre den klassiske, men tidstypiske replikken fra ei seterjente: ”Ein har nok mykje fritid når ein slepp å yste!”

Et par andre eksempler på innhold som er digitalisert, og dermed lett å publisere:

Mikrofonbesøk på Oslo havn, 1935

Ballongferd med Rolf Kirkvaag

Og ikke minst har NRK Gull noen NRK-veteraner som husker fenomenalt, og som kopler sin journalistiske teft på radioarkivstoff slik at nye programmer med historisk vinkel oppstår. Moderne journalistikk koplet til digitalt, historisk materiale – det kommer stadig i flere sammenhenger. Av to grunner: Det hever innholdet, og det er enkelt å produsere.

Vi kan lage NRK Gull ene og alene fordi innholdet er digitalt – det ligger på datamaskiner. Vi sier velkommen etter til fjernsynet, for radioen har vært digital i mange år. På Tyholt har vi ikke lenger cd’er i hyllene heller.

Vi plukker opp arkivstoff fra vårt fjernlager på serverne i Nasjonalbiblioteket (jada, det heter Digitalt Radioarkiv, DRA, enn så lenge!), lemper det inn i et system som heter Digas, hekter på noen inn- og utannonseringer, legger inn musikk (jada, det heter Digitalt Musikkarkiv, DMA), og så styrer klokka når det går på lufta. Det digitale er en vidunderlig verden!

Elementene i et program kan vi dra og slippe inn i verktøyet Digas for å fylle feks en halvtime.

Dette er å gjøre NRKs arkiver tilgjengelig, slik både Stortinget har bestemt og NRK ønsker. Nå jobber vi med en ny spiller for nettet, både radio- og tv-programmer, nyprodusert og etterhvert gamle ting fra arkivet. Men noen dato kan du ikke få av meg idag.

For all del, NRK har ikke funnet opp tilgjengeliggjøring av arkivmateriale. Det er jo melodien over hele linja nå, nasjonalt og internasjonalt. Enten som kulturtiltak, eller for å tjene penger, eller begge deler. Publisering styrer utviklingen, og premisset er at stoffet er digitalisert. Vi tar vare på alt vi lager, lagerplass koster ingenting, og forøvrig får du egentlig aldri nok metadata.

For 10-15 år siden tenkte jeg for meg selv at jeg har lyst til å være med på den digitale overgangen og -utviklingen her i NRK. Nå er radioen er for lengst digital, fjernsynets digitale produksjonskjede litt ferskere, nettet går med sjumilstøvler, og alt i alt har det digitale åpnet muligheter vi knapt kunne fantasere om på tidlig nittitall. Men ennå er det sannsynligvis bare ”the end of the beginning” vi ser.

De siste par årene har jeg vært i NRK Arkiv og research, og digitalverdenen snur opp-ned på mye av det vi driver med her også, fra registrering til publisering. NRK Gull er i høyden ”slutten på begynnelsen” av hvordan radioarkivet blir levende innhold, lett tilgjengelig der brukeren er, og når brukeren er der. Vi har faktisk bare såvidt begynt.

Medskapende mediearkivarer

I Radioarkivet jobber vi mediearkivarer ikke bare med arkivering av allerede sendte radioprogrammer. Vi bidrar også i produksjonen av kommende radioprogrammer. Et eksempel er den 2. februar i år, da det ble kjent at en folkekjær nordmann var død.

Av Lars André Flaten, mediearkivar i NRK Radioarkivet

Det er en rolig ettermiddag onsdag 2. februar. Jeg har skranketjeneste, og det er bare en halvtime igjen til vakta er over og Radioarkivet stenges for dagen.

Klokka fem over halv fire begynner telefonen å ringe. Jeg tar opp røret, møtes av den oppjagede stemmen til en av reporterne i Kulturnytt, og forstår øyeblikkelig at det er slutt på den avslappede stemningen.   

Arkivering og gjenfinning

Som mediearkivar i Radioarkivet i NRK har du flere ulike arbeidsoppgaver, men det er to hovedoppgaver som de fleste mediearkivarene deler.

Den første er å gjøre nylig sendte radioprogrammer tilgjengelig i Digitalt Radioarkiv. Som navnet antyder, er Digitalt Radioarkiv en database hvor alle NRKs bevarte radioprogrammer er digitalisert og gjort tilgjengelig.

Den andre er å betjene Radioarkivets skranke. I skranken kan journalister, programskapere og andre interesserte å få hjelp til å finne fram både nytt og gammelt materiale fra Digitalt Radioarkiv.

NRK-folk har ofte bruk for vår assistanse, av ulike grunner. En vanlig grunn er tidspresset mange redaksjoner jobber under, og det er her Kulturnytt-reporteren kommer inn i bildet.

”Deadline om en halvtime!”

Gjennom telefonrøret forteller reporteren at den folkekjære skuespilleren Knut Risan har gått bort, 80 år gammel, og at hun er i gang med å lage en reportasje til Kulturnytt 1603 om hans liv og skuespillerkarriere.  

I den sammenheng trenger hun lydklipp fra Risans mest kjente roller, og hun trenger klippene fort, for Kulturnytt 1603 går på lufta om en snau halvtime.

Øverst på ønskelisten hennes står radioteaterversjonen av Hakkebakkeskogen fra 1974, hvor Risan har rollen som Mikkel Rev.

Jeg åpner opp Digitalt Radioarkiv, taster inn søkestrengen ”Hakkebakkeskogen Risan” i søkefeltet, og får tilbake fem treff.

I ett av treffene, nærmere bestemt episode én av Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen, finner jeg passasjen ”Mikkels sang” hvor Mikkel Rev – altså Risan - synger en sang.

Med et par klikk sakser jeg ut og bestiller passasjen, og når kuttet noen minutter senere er ferdig lastet ned på maskinen, merker jeg filen med reporterens navn og legger den over på et område på NRK sitt datanettverk hvor hun har tilgang.

Jeg følger samme prosedyre når jeg finner frem andrevalget på reporterens ønskeliste, et kutt fra Tre nøtter til Askepott, hvor Risan har fortellerstemmen.

Fjernsynsarkivet koples inn

Det er mer problematisk med de to neste ønskene – kutt fra henholdsvis Reisen til julestjernen og Jul i skomakergata. De finnes rett og slett ikke i Radioarkivet.

Jeg lener meg tilbake i stolen, klør meg litt i hodet og så, etter litt betenkningstid, slår det åpenbare endelig ned i meg: ”Dette er en jobb for Fjernsynsarkivet!”

I all hast komponerer og sender jeg en e-post til Radioarkivets lillebror (eller lillesøster, om du vil) i Fjernsynshuset, og spør om de kan hjelpe reporteren og meg.

Få minutter senere får jeg svar tilbake. Jo da, dette skal de fikse.

Klokken 16:50, femten minutter etter at reporteren ringte, er alle klippene på plass. Med god hjelp fra Fjernsynsarkivet, har jeg greid å gi reporteren alt hun ønsker til riktig tid. Jobben er gjort. Reporteren rekker deadlinen. Og jeg puster lettet ut.

”Det klippet fant jeg!”

Det er saker som denne, hvor vi mediearkivarer er med på å skape programinnholdet, som gjør det ekstra morsomt å jobbe i Radioarkivet. Det er riktignok ikke hver gang saken haster like mye, og det er ikke hver gang kuttene er like aktuelle eller viktige.

Der som derimot er like morsomt hver eneste gang, det er å slå på radioen og høre det ferdige produktet. I de tilfellene pleier jeg å rette opp i ryggen, slå meg forsiktig på brystet og smile fornøyd for meg selv: ”Det klippet der, det var det jeg som fant fram!”

Hør hvordan sendingen ble ved å trykke HER

Søket på ”risan hakkebakkeskogen” i Digitalt Radioarkiv ga fem treff. Digitalt Radioarkiv er også tilgjengelig for publikum, i alle fall for alle som har mulighet til å gå innom Nasjonalbiblioteket og bruke en av PC-ene der.

På oppdagelsesferd i NRKs notearkiv

Av Åse Lunnan, bibliotekar i Musikkarkivet i NRK.

Alle kjenner Kork, hele Norges orkester. Kork spiller all slags musikk – de har klassiske konserter den ene uka, disco inferno den neste, og spiller inn tv-show der kjendiser skal dirigere dem den tredje. Og hvem holder styr på notene og sørger for at de til enhver tid har nok stemmer i riktig toneart til riktig verk? Jo, det gjør Notearkivet i NRK. Notearkivet er en del av Musikkarkivet, og har to heltidsansatte samt en tilkallingsvikar.

Ca en kilometer noter er systematisert og godt tatt vare på, og når man går hyllelangs inne i magasinet og blar i de sirlige permene, får man lyst til å bli dirigent. Der inne finnes Sibelius-symfonier og Händel-oratorier, men også Cole Porters ”Don’t fence me in” og Stevie Wonders ”Sir Duke” – hylle på hylle med orkesterarrangementer av kjente melodier som ble spilt i underholdningsprogrammene den gang Kringkastingsorkestret var husband i tv. Ryktene sier også at en av våre kjente komponister fra forrige århundre ble stengt inne her i arkivet en helg av Korks daværende dirigent, med klar beskjed om at han ikke slapp ut før han hadde fullført orkesterarrangementet av sin mest kjente melodi. Han klarte det åpenbart, for den spilles rett som det er den dag i dag.



Jeg går på oppdagelsesferd mellom hyllene i blant. Da finner jeg slike ting:



Zappa.





Noen som trenger notene til Jodlepolka? Vi har den! Flittig brukt i "Husker Du".



Manuskriptet til kantaten som Johan Halvorsen skrev til kroningen av Kong Haakon i Nidarosdomen i 1906.
"Komponistens eiendom"...

Bryllupsvalsen "Lytt til ditt hjertes røst" av Reidar Thommessen, komponert til kronprinsbryllupet i 1968.

På kork.no kan vi lese følgende:

”KORK ble opprettet i 1946 da NRK hentet inn det populære Bristol-orkesteret, og dets leder Øivind Bergh. Lytterne omfavnet orkestret sitt fra første buestrøk. Meloditimen gikk hver fredag kl 20. i 18 år, og da Rundtomkring med Leif Rustad i Store Studio gikk på lufta lørdagskveldene, var gatene folketomme. Berghs filosofi var klar, han var sterkt imot å dele musikken i båser; ”noe skarpt skille eksisterer ikke, og hvorfor skulle ikke også seriøs musikk være underholdende?". En holdning som fortsatt er levende i orkesteret.”

Dermed blir notearkivarenes arbeidsområde også ganske mye bredere enn hos de fleste andre orkesterbibliotekarer. For noen uker siden så jeg en bunke noter på kopirommet – det var Dimmu Borgir-låter i orkesterarrangement. Black metal, fløyter og fioliner, hånd i hånd. Og et forlengst utsolgt Oslo Spektrum.

Og her finnes arrangementene til bidragene i de norske Grand Prix-finalene på 60-,70- og 80-tallet. Eller partitur og stemmer til vinnerlåta i den internasjonalen finalen i 1986.

Andrefagott-stemmen til Sandra Kims "J'Aime la vie" som vant i 1986.

For i gamle dager var det nemlig livemusikk i Melodi Grand Prix. Fram til 1998 kunne vi se glade dirigenter bukke til kamera, snu seg mot orkesteret og telle opp. De samme dirigentene gikk gjerne igjen år etter år; Eduardo Leiva fra Spania, Ossi Runne fra Finland og Ronnie Hazlehurst fra Storbritannia.

I 1986 måtte vårt eget orkester for første gang hamle opp med alle disse dirigentene. Takket være Bobbysocks skulle finalen arrangeres i Norge (nærmere bestemt i Bergen), og ifølge min kollega Tone som spilte i orkesteret på den tiden, var det den islandske dirigenten som var mest minneverdig. Han hadde nemlig aldri dirigert et orkester før. Han var rockegitarist, og Island var helt nye i Grand Prix-sammenheng. Da gjaldt det for musikerne å følge rytmeseksjonen, holde blikket fast i notene – og absolutt ikke se på dirigenten. (Og kanskje heller ikke på den rødhårede vokalisten med tidenes hockeysveis)



Island blir her ønsket velkommen til Grand Prix av Åse Kleveland, før den debuterende dirigenten teller opp.



Hørt fra en middelaldrende mannlig musiker under orkesterprøve samme uke:
”Jeg må ringe min fru og fortelle henne at jeg syndet i tankene mine da jeg så de israelske danserne”.

Se fristerinnene her:





Det finnes en hyllest-side til Grand Prix-dirigentene. Det er også laget videoer der man kan se mange av dem (vår egen Øivind Bergh kan ses 40 sekunder uti den første). Og det finnes egne foreninger og Facebookgrupper som jobber for å få orkestrene tilbake i konkurransen.


Til slutt kan vi jo ta en titt på den internasjonale finalen i Italia i 1991, som muligens bidro til tanken på å utrydde orkesteret for godt i Grand Prix-sammenheng. RAIs orkester sleit. Og aller mest den stakkars saksofonisten - som skrev under sin egen dødsattest under Hellas’ bidrag, fra 01’16’’-01’31”.

15 seconds of fame...




...og der var jammen karrieren over.

Lesebokhane?

- på tur i Fjernsynsarkivet v. Annette Tørklep.

Hvis vi spoler tilbake noen årtider og trykker pause + play på et ikke navngitt sted, inn- eller utland, i alle fall ikke på jobben.  Kanskje i en eller annen sosial setting der grensene mellom sannhet og diktning er mer utflytende.

”Hva jobber du med?”

Svar: Jeg ser TV.

?

Jeg ser fjernsyn.  Ja, og så skriver jeg ned det jeg ser.

…

Som med alle andre gode skrøner hadde også denne en kjerne av sannhet.  Eller, for å være helt ærlig, så var det faktisk akkurat slik det var.  Og jeg var vel fornøyd med det nye engasjementet mitt.  Oppfølgingsspørsmålet pr. i dag skal nok heller være ”Hvorfor?”.  Vi snakker altså om gjenbruk av arkivstoff.  Ikke nødvendigvis gjensyn av et bestemt fjernsynsprogram eller innslag, men å bruke opptakene i nye sammenhenger.  Hva som ligger på båndet, eller data-fila, fem minutter før eller senere er med ett helt uinteressant.  Her blir vi gjerne kontaktet av en programskaper i gang med sitt neste prosjekt.  (Det kan imidlertid også være en som arbeider med kostyme, design eller ønsker å orientere seg om hva som tidligere er laget - og hvordan - på et gitt tema osv.)  Denne personen håper å kunne klippe inn en sketsj, en politiker, et dyr, et landskap, sitat eller hva du nå kunne forestille deg - pluss en god del mer - i det nye programmet.  Og dette finner vi ikke ved å søke blant titlene!  Joda, vi har notert oss rubrikktekst og diverse tekniske opplysninger levert av de opprinnelige programskaperne, også dette ble registrert og utnyttet og er vel egnet til å sortere informasjon, men språket er nå en gang en vel utprøvd metode for kommunikasjon.

Etter at arbeidet mitt i større grad begynte å dreie seg om gjenfinning av det innholdet mine kollegaer og jeg fra før hadde skrevet inn i arkiveringsverktøyet, var det ingen ting som fikk meg til å tenke at den tiden vi brukte på innholdsbeskrivelse på noen måte var unødvendig eller bortkastet.

Hvor mange programmer fra Chile ønsker du å spole igjennom for å finne tre ”shots” av chilensk landbruk?  Eller hvor sjøsyk ønsker du egentlig å bli av å klikke deg fram og tilbake mellom datafilene for å lete etter et innslag som ikke er beskrevet men som kanskje gikk i Sommeråpent en gang i juli?   Nei, her var det bare en ting å gjøre.  Skrive det som var i bildet, verken mer eller mindre.

Hva er det jeg vil frem til?  Hvis kundene skulle hatt et opptak av Valgerd eller Sissel, stemmen til Petter eller en sketsj med Trond, da hadde det kanskje ikke vært så viktig likevel, å gå helt opp i detaljene..  Men som arkivar sitter du i siste forsvars-rekke før kaos, og har ikke annet valg enn å tenke på detaljer.

Du skal finne Valgerd i et ikke navngitt underholdningsprogram der hun lot seg lure til å synge, eller du må finne Sissel i bunad.  Og så skal du ha akkurat den sketsjen med Trond der han regnet matteoppgaver på tavla.  Arkivkuttet skal ikke brukes i et program om Trond, men i et innslag om matte.  Du skal heller ikke ha en SAU, men noen som sitter i studio og prater og mener den er allright, ikke sant?

Du skal ikke ha en blomst.  Vel, kanskje det holder hvis hovedpoenget er et annet, men det er det ikke nå.  Du skal selvfølgelig ha en vakker gul løvetann, og den skal ikke vokse et hvilket som helst sted i synsranden men sees på nært hold like etter at den har sprengt seg gjennom asfalten med alt det måtte innebære av symbolsk kraft.  Et annet eksempel fra min fartstid i NRK sitt Fjernsynsarkiv er lesebokhanen.

Selv ikke den mest forutseende arkivar ville finne på å beskrive en frittgående hane som en lesebokhane, men hun eller han vil vite av erfaring at det langt fra er likegyldig hvor fjærkreet befinner seg og hvor fornøyd det er med livet i alminnelighet.  Så før du begynner å lete må du kunne se for deg H’en i den gamle ABC’en:  En praktfull fargesprakende hane sittende og gale på gjerdestolpen med oppadgående sol og eng i bakgrunnen.  Og den som engang arkiverte programmet måtte ha skjønt at her var gjenbruksverdi selv om innslaget som helhet dreide seg om nedlegging av norsk bondestand, oljemaling eller barnehagen på omvisning. 

I alt vesentlig handler et fjernsynsinnslag om det spesielle og ikke det generelle.  Og på samme måte er programskaperne oftest ute etter spesielle sammenhenger og vinkler når de spør etter arkivstoff.  Med andre ord: Det er en grunn til at vi gjør dette. 

Dessverre har andre prioriteringer og ny teknikk likevel gjort at enkelte av oss arkivarer har følt oss aldri så lite utryddingstruet, eller skal vi si akterutseilt.  De fleste av oss kan resirkuleres og gjenbrukes i alternative sammenhenger, så vi frykter ikke for mat på bordet.  Samtidig vet vi også at noen tekniske termer og raske stikkord ikke kan erstatte en detaljert innholdsbeskrivelse.  Og da er vi litt triste på vegne av arkivet og den jobben vi har gjort i så mange år.

Økonomi.  Er det noen penger i arkivering av fjernsynsprogram? Kanskje best å snu på flisa.  En god kollega, som likevel kunne ha en litt divergerende tilnærming til kundehenvendelser, fikk en gang en henvendelse om å oppdrive noen, i dette tilfellet generelle, bilder av en kornåker. 

”Men hvorfor i all verden skal dere ha meg til å lete i arkivet etter kornåkre?!  Det er jo midt i juli, kornet står og vaier på åkrene, fem minutter herfra.  hvorfor kjører dere ikke bare ut og filmer den … åkeren?”

Svar: Men det er så dyrt og tidkrevende for oss å rykke ut og filme.  Det er mye raskere og billigere bare å hente noen bilder fra arkivet.

I disse dager fjerner vi oss fra tradisjonelt arkiveringsarbeid, og enkelte mener dette gir oss en mulighet til å tilnærme oss andre faggrupper.  Eller stopp.  Sannheten er at vi aldri har bedrevet ”tradisjonelt arkiveringsarbeid”, i alle fall ikke hvis det skulle bety å ta i mot et skjema og sortere det i en skuff. 

Å beskrive programinnhold med tanke på gjenbruk krever at du er presis og detaljert, men også at du vet når nok er nok.  Sånn sett er det kanskje vel så mye journalistikk vi har bedrevet.  Research kan også være en del av det journalistiske fagfeltet.

En gang følte jeg meg virkelig som en journalist av verste slag.  Jeg ble jeg oppringt av en kunde som ønsket å illustrere håpløshet.  Han ville ha opptak av fortapte mennesker som hadde mistet alt – og det skulle synes på dem, uttrykket i øynene, det hele.

Okei.  Ikke mer spesifikt enn det.  Heller ikke her nyttet det med noen direkte tilnærmingsmåte til stoffet, så jeg måtte spørre meg selv om hvilke situasjoner som kunne frembringe en slik håpløshet..  Hva med befolkningen i en tsjetsjensk landsby, der representanter for de sentrale myndigheter nylig har høvlet over gater og hus med det de måtte disponere av stridsvogner og tilhørende utstyr?  Så jeg bestilte båndene fra lageret og satte meg til å spole på påsynsrommet vårt.  Folk på gata.  Joda, her sto bestemor foran ruinene av det som hadde vært hennes hjem. Hun poserte for fotografen med stolthet i blikket mens hun skjøv sitt smilende vesle barnebarn foran seg.  Ubrukelig!  Hva annet kunne funke?  Tilbake til PC’en.  Et land i Midtøsten der befolkningen med jevne mellomrom sender raketter i hodet på hverandre?  Jeg fant et innslag som skulle handle om lokalbefolkningen der de søker tilflukt i bomberom for å bli der over natta.  Redde og fortvilte, kunne man forvente.  Men neida, her var tenåringsjenter som smilte og lo mens de fant seg til rette i køyesengene.  De syntes tydeligvis det var et spennende avbrekk i hverdagen å skulle overnatte sammen i bomberommet.  Pokker, skulle jeg bli sittende her på overtid med båndene?  Etter flere nytteløse forsøk innså jeg at jeg måtte tenke annerledes.  Menneskene hadde for mye optimisme, og de syntes i alle fall det var spennende når det kom utenlandske journalister på besøk.  Hvilken situasjon kunne frembringe et uttrykk som minnet om håpløshet?  Hva med sult?  Er man sulten nok, så får man kanskje det rette apatiske blikket?  Men det måtte ikke være synlige tegn på fysisk skade eller nød.  Ikke Band Aid-sultne og lutfattige, det måtte ha skjedd ganske nylig, at matforsyningen tok slutt.  Tilbake til PC’en og nye søk i arkivet.  Denne gang ga det resultater.  Mennesker i et land langt borte, som aldri ville se norsk fjernsyn.  Jeg brakte funnet videre til programskaperen og forklarte situasjonen.  Selv kunne jeg noen dager senere å sitte hjemme i stua og se at arbeidet mitt ikke hadde vært forgjeves.  Her var de gjenbruk for å illustrere et helt annet poeng. 

At arbeids-innsatsen faktisk blir vist i de tusen hjem kan være givende, selvsagt. Uansett er ikke det viktigste hvilke tanker researcheren har gjort seg på bakrommet, men hva det ferdige innslaget eventuelt måtte formidle.  

Startskuddet for NRK sine fjernsynssendinger gikk i august 1960.  I tillegg har vi overtatt enkelte eldre filmer fra så langt tilbake som tidlig på 1900-tallet (som skulle bli omtrent ti år etter at den første filmen ble vist).  Det er imidlertid ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom disse fakta og enkelte av henvendelsene jeg mottar.

Hvis noen ønsker seg arkivopptak av kinesiske innvandrere i arbeid med å bygge den transkontinentale jernbanen i USA på 1860-tallet er det lett å svare at ”dessverre”..  Men kunden ga seg ikke så lett, og da kunne jeg jo velge å ta det som en utfordring.

Vi har som regel ikke detaljbeskrevet program NRK ikke har rettighetene til, men vi har noen svært skjematiske opplysninger over alt som har gått på lufta siden 1987.  Med dette i bakhodet gikk jeg over på nettet for å finne ut om noen noensinne hadde laget noe på temaet.  Vel, så fantes det en serie dokumentarprogrammer om høydepunktene innen den industrielle utviklingen.  Ett av disse handlet om jernbanebyggingen i USA.  Hadde NRK sendt serien?  Ja.  Da kunne det nytte å søke på tittelen.  Opp med båndet og spole.  Joda, her hadde de kostet på seg å dramatisere hele historien inklusive kinesiske skuespillere i svart og hvitt.  Dermed kunne jeg like vel levere arkivopptaket, med den forutsetning at programskaperne kontaktet BBC og betalte dyrt for det de skulle ha.  Men i blant må man likevel melde pass.  Jeg lykkes for eksempel ikke i å oppdrive bilder av en storflom på det amerikanske kontinent mot slutten av siste istid, en begivenhet som muligens fikk ringvirkninger langt inn i Middelhavet. Kanskje jeg ikke prøvde nok, eller at det var en tidsfrist som ga begrensningene.

Tilbake i min nye arbeidsdag går mye av tiden med til oppgaver teknikerne tidligere hadde monopol på.  Jeg klipper, limer og sender datafiler på kryss og tvers av systemene. Vi går i møter hvor vi snakker om fremtiden og håper noen andre har tid og mulighet til å ta seg av innholdsbeskrivelsen.  Det er egentlig ikke vår jobb lenger.  Men enn så lenge trenger jeg ikke skrive noen minnetale om research’en.  Arkivstoffet er fortsatt etterspurt. 

Distriktskontoret i Bergen for eksempel – de har engasjert en musiker som for tiden har som ambisjon å klippe sammen en av våre mest kjente sanger.  Melodien skal fremføres i sin helhet, hvis jeg har forstått ham rett, ikke med sang og spill, men med lyd og bilder fra vårt arkiv.  Så nå må jeg gi meg før jeg spolerer hele poenget.  Takk for oppmerksomheten.

(Alle eksemplene har utgangspunkt i henvendelser fra 1990-tallet og frem til i dag.  Bilder og innhold står for bloggers regning.)

Tyholtarkivet langs leia

Av Liv Mogstad Strickert, mediearkivar i NRK Tyholtarkivet i Trondheim

Torsdag 16. juni legger MS Nord-Norge ut fra hurtigrutekaia i Bergen på sin vante vei nordover. Men seilasen blir ikke helt som vanlig: Etter mønster fra suksessen ”Bergensbanen minutt for minutt” fra høsten 2009, er NRK med om bord og sender hele reisen fra Bergen til Kirkenes direkte på NRK2, 134 timer i strekk, fram til 22. juni.

Mange redaksjoner og avdelinger i NRK har bidratt i større og mindre grad til dette ambisiøse prosjektet, blant annet Fjernsynsarkivet på Marienlyst og Tyholtarkivet i Trondheim. 150 arkivklipp fra ulike steder og hendelser langs leia er gjort tilgjengelig til bruk på nett og i krisetilfeller hvis direktesendinga skulle falle ut.

Litt om tekniske forberedelser: http://nrkbeta.no/2011/03/30/hurtigruten-minutt-for-minutt-status/

Reportasje om sending via link i Geirangerfjorden: http://www.nrk.no/video/hurtigruta_minutt_for_minutt

Tyholtarkivet har i tillegg tatt initiativet til fortløpende logging av metadata. Med rundt fem døgn med opptak og filer som er flere timer lange, vil det være essensielt for både gjenfinning og gjenbruk å føre på informasjon om innholdet på de ulike filene – hvor vi er, hva vi ser, hvem som er med.

Som arkivarer flest er vi opptatt av bevaring for ettertiden, men minst like viktig er den umiddelbare bruken hos distriktskontorene langs kysten, som vil ha tilgang på stoff fra sitt distrikt til bruk i egne innslag og sendinger – så snart som mulig! Arkivet på Tyholt skal derfor logge hele seilasen fortløpende, og fra klokka 0600 til 2200 er fem ivrige medarbeidere i full sving med påføring av nødvendige metadata.

For å gjøre loggearbeidet mest mulig helhetlig og oversiktlig, har arkivet i samarbeid med Teknologidivisjonen utarbeidet en egen Reiselayout i NRKs produksjons- og arkiveringsverktøy Programbank.

Her har vi tenkt ut og laget knapper for ulike hendelser som vi tenker kan oppstå på turen, slik at vi på raskest mulig vis kan føre inn metadata om filene vi jobber med underveis.

Og selv om vi på forhånd mener å ha dekket de fleste eventualiteter er det så klart ingen som vet hva som plutselig kan dukke opp langs leia – skip ohoi!

Hele reisen kan også følges på nettet, med masse ekstra info og arkivklipp: http://www.nrk.no/

Kulturhistorisk skattekiste med levende bilder

Av Inger Karin Raknerud, mediearkivar i NRKs Fjernsynsarkiv.

Jeg jobber som mediearkivar i Fjernsynsarkivet i NRK. Her har jeg jobbet de siste tiårene, og fortsatt byr jobben på nye og noen ganger helt ukjente arbeidsoppgaver som for eksempel denne bloggen.  For at dere skal bli bedre kjent med min arbeidsplass, vil jeg gi eksempler på arbeidsoppgaver jeg har gjort i løpet av det siste halve året.

Men først litt om arkivsamlingen vår:
Fjernsynsarkivet består av ca. 160 000 timer med levende bilder, og den øker med ca. 10 000 timer i året. Det er med andre ord en stor kulturhistorisk samling vi kan presentere som går helt tilbake til 1920-tallet med blant annet flere private samlinger. Vi har også tilgang til Filmavisen eller Norsk Ukerevy, som var en ukentlig nyhetsbulletin som gikk som forfilm på norske kinoer i perioden fra 1941 til 1963.

20. august 1960 startet NRK sine egne sendinger. Selv om det hadde vært prøvesendinger i noen år tidligere, er det denne dagen vi regner som Fjernsynets fødselsdag, og at vår egen TV-samling begynner å vokse.

Jeg er så heldig at jeg får jobbe med dette hver arbeidsdag som researcher. Oppgavene mine er blant annet å finne arkivstoff til ulike TV- og radioproduksjoner eller til nettartikler for nrk.no. Det er også mange eksterne brukere som kontakter oss, og en av mine oppgaver er å finne klipp til digitale læremidler som lages av forlag eller NDLA (Nasjonal digital læringsarena).

Siden fortsatt mye av materialet vårt ikke er digitalisert, er det viktig at Fjernsynsarkivet ligger i forkant med tanke på hvilke saker som det eventuelt kan være bruk for i fremtiden. Til dette bruker vi en minnedatobase, som lages av Biblioteket i NRK. Vi sørger for at aktuelle dagsrevyinnslag og programmer blir digitalisert i god tid før markeringen finner sted. Eksempler på slike saker kan være at det den 26. april i år var 25 år siden atomkraftulykken i Tsjernobyl (Dagsrevyen og på nrk.no), eller en nettartikkel om NRKs mange aprilspøker på radio og TV opp gjennom årene:

Dette tror jeg sparer oss for mange hastesaker samtidig som redaksjoner i NRK får tips om aktuelle hendelser de kan lage noe på.  Morsomt er det også å se at jobben vi gjør blir synlig for så mange på enten TV, radio eller nett. 

Årets desidert morsomste jobb har vært å levere klipp til en e-læringstjeneste om radio- og fjernsynshistorien. Den er laget av NDLA i samarbeid med NRK i faget Medier og informasjonskunnskap for elever ved den videregående skolen.  Læringsressursen er lagt opp slik at det vises en film for hvert tiår. Der fortelles det om de mest kjente utviklingstrekkene av radio- og TV-historien for hver periode. I tillegg kan man se på relevante klipp som illustrerer det som blir fortalt. Totalt leverte jeg 70 TV klipp og arkivstoffet fant jeg frem ved å lese igjennom pensumlitteraturen og film-manuskriptet. Mange av programmene måtte først digitaliseres.  Deretter valgte jeg ut arkivstoffet som ble klippet til i Final Cut Pro på nytt med NRKs logo. For meg som jobber i dette arkivet var det utrolig morsomt og ikke minst lærerikt å finne arkivstoff til denne læringsressursen. Aldri før har jeg fått muligheten til å gå så systematisk igjennom TV-historien som denne gangen. Denne tjenesten er ikke kommersiell og ligger fritt tilgjengelig på NDLAs nettsider. Så her er det bare å klikke på bildet nedenfor og boltre seg i både nostalgiske øyeblikk og viktige kulturpolitiske hendelser.

Det er stor spennvidde i forespørslene som kommer til seksjonen vår, og ved hjelp av databaser der programinnholdet er registrert med tanke på gjenfinning, har vi gode forutsetninger for å hjelpe i de fleste tilfeller. Det er utrolig morsomt å gjøre dette materiale tilgjengelig til bruk i nye sammenhenger, på mange forskjellige områder. Derfor føler jeg meg privilegert som får muligheten til å bruke arbeidslivet mitt på noe så givende som å lete i denne kulturhistoriske skattekisten med levende bilder.

En hilsen fra Radioarkivet i NRK

Av Silja Vepsä, mediearkivar i NRKs Radioarkiv

Jeg lar meg inspirere av det morsomme innlegget skrevet av Åse i NRKs Musikkarkiv, og gir dere herved en statusrapport fra en skrankevakt i Radioarkivet forrige uke. Her har vi akkurat avsluttet et oppdrag om selvplukk av bær. Noen synes kanskje dette høres noe sært ut, men sånn er det når man jobber med hele spekteret av NRKs radiotilbud. Oppdraget var å finne morsomme klipp om selvplukk til et program som skal gå i sommer med Kari Slaatsveen og Hanne Hoftun som programledere, som skal hete, ja nettopp, ”Selvplukk”. Mens jeg jobbet med saken fant jeg masse rare lydklipp i arkivet, alt fra en oppildnet multekrangel på Loppa til Alf Prøysen som prater om barndommens bærplukking på Ringsaker i et opptak fra 1961.

Men det er ikke bare under skrankevakta jeg oppdager nye ting. Nylig deltok jeg på Norsk lydarkivkonferanse i Bergen, og ble presentert for radioprogrammet ”O-fag”. Et lydklipp ble spilt for å vise hva som finnes i det digitale radioarkivet (DRA). Hvorfor har jeg ikke hørt om programmet før? Programmet hørtes ut som en gullgruve når det gjelder å finne morsomme klipp til program. For det er ikke bare enkelt å lete i arkivet. Mange programmer og for lite tid har resultert i at det finnes altfor mangelfull, og noen ganger ingen, informasjon. (Eller metadata, som er ordet vi bruker på hva programmer og innslag handler om.) Det har vært en lang diskusjon her på huset om hvilket ord som skal brukes om innholdsbeskrivelse. Er metadata et sexy nok ord som gir folk, ikke bare arkivarer, lyst til å føre inn informasjonen?

NRKs arkivinnhold er det norske folks eiendom, og gamle radioprogram bør være tilgjengelig for alle. Forhåpentligvis blir dette en realitet når en ny spiller for nettradio er på plass. Mange prosjekter er på gang for at det skal lages en god programspiller-løsning hvor det er lett å søke etter både innslag og program, ikke bare for profesjonelle arkivarer.

Jeg er med i en prosjektgruppe som blant annet jobber med å få programskaperne til selv å føre inn metadata i produksjonsfasen. I forbindelse med prosjektet gjorde jeg et pilotforsøk med programlederne i ”Røyking dreper”, et program på P3 som startet omtrent samtidig med prosjektet. De fikk opplæring og instrukser, og har nå levert metadata på alle programmene som er sendt. Dette er kjempeviktig for at vi og andre skal kunne finne igjen riktig program senere, og nå forventer jeg at alle i P3 skal klare det like bra. Men det er kanskje vanskeligere å endre gamle vaner, enn å påvirke nye friske P3-sinn? Så fort verktøyene er på plass skal jeg uansett sette i gang med lage en opplæringsplan for metadataføring, så får vi håpe at dette er noe som kan fungere.




"Røyking dreper"-gutta går foran som et godt eksempel, i hvertfall når det gjelder å føre metadata.
 (Foto: Jonas Jeremiassen Tomter, NRK P3)

 

Tilbake til skranken i Radioarkivet, hvor det ramler inn e-poster med nye spørsmål. Først får vi en forespørsel om å digitalisere lydklipp om kong Carl Gustaf, som jo har vært i en smule hardt vær den siste tiden.

Rett etterpå kommer det en epost fra en programleder som ønsker seg innslaget ”Hasjens historie” fra Ungdommens radioavis, et opptak fra 1981 hvor en professor forteller om fysiske og psykiske skadevirkninger av hasj.

Og det fortsetter med rusproblematikk. ”Hvor blir det av dem? Unge piker på avveier” er neste klipp. Heldigvis fikk jeg med meg P2s Nyhetsmorgen til frokosten, og har fått med meg Thorvald Stoltenbergs nyeste utspill om legalisering av narkotika. Å følge med på nyhetene er en av arbeidsoppgavene for oss som jobber i skranken i Radioarkivet.

Tre nye forespørsler vedrørende innslag om narkotikaproblemer har havnet i innboksen. Jeg lytter på et klipp fra 1970, ”Norske narkomane i København”. På spørsmål om hva hun gjør i København svarer en 16 år gammel jente: ”Flipper, flipper rundt, lever og har det godt”. Språket er gammeldags og komisk, men jeg blir litt trist av å høre på jenta som forteller at hun bruker ”shit og syre”. Samtidig tenker jeg nok en gang over hvor viktig det er at slike innslag er gjenfinnbare og tilgjengelige. Historien er ofte det viktigste verktøyet for å lage en god ny sak.

Ny epost i innboksen, denne gangen fra Bok i P2. Jeg tilgjengeliggjør opptak av Kjell Askildsen og Bjørg Vik som leser egne noveller, og så er jeg ferdig med vakta mi. Nå er det over til den andre delen av arbeidsdagen min, nemlig registrering av program. Med så mye eller lite metadata som jeg rekker.

En hilsen fra Musikkarkivet i NRK

Av Åse Lunnan, bibliotekar i Musikkarkivet i NRK.

Jeg hadde forsåvidt en plan om hva dette første blogginnlegget fra NRKs arkiver skulle handle om, men hver gang jeg begynte å formulere noe, kom noen inn gjennom døra/sendte noen en mail/ringte noen i telefonen. Det slo meg etterhvert at en skrankevakt kanskje ikke var det beste utgangspunktet for å skrive uforstyrret. Derimot gir en skrankevakt et godt bilde av hva vi jobber med her i Musikkarkivet – så vær så god, det blir dagens tema:

En av husets musikere var på vei inn i radiostudio for å snakke om "mat i musikken", og trengte en Rossini-arie fra en av hans tidligste operaer, "L'Italiana en Algeri" fra 1813. Denne har vi ikke i komplett utgave her i arkivet (note to self: bestill den!) – ergo måtte vi lete i librettoen (som heldigvis lå i fullformat på nettet) for å finne riktig tittel på arien. Men ikke alle operaarier har ordentlige titler. De får gjerne provisoriske titler utifra førstelinje. Og hva som er førstelinje kan variere, alt ettersom hvordan plateprodusenten har delt inn sporene. Dette er en av flere interessante utfordringer som den standardtittel-elskende klassiskmusikk-bibliotekaren må ta stilling til, ikke minst i katalogiseringsarbeidet! I dette tilfellet var den norske oversettelsen noe sånt som ”hold kjeft og spis!” – og vi fant den til slutt i en innspilling fra La Scala, 1954. Google translate og Spotify er fine hjelpemidler i opera-research (sistnevnte i de tilfellene hvor vi ikke har verket i vårt eget digitale musikkarkiv).

Deretter:

En journalist tok kontakt og mente at det stod feil i basen vår – Georg Riedel kunne da umulig ha skrevet en tysk barokk-kantate på 1700tallet!? Joda, det gjorde han, kunne jeg forsikre han om. Altså den tyske komponisten Georg Riedel, født i Sensburg i 1676, død i Königsberg i 1738, og ikke den svenske jazzbassisten Georg Riedel som har komponert musikken til Emil og Pippi samt Cornelis' ”Telegram för fullmånen”. "Fant ingenting om han i Grove!" var svaret jeg fikk, hvorpå jeg lynraskt sendte han en biografisk artikkel om tyske Riedel – nettopp fra Grove Music Online. Det er morsomt når brukerne uten hell forsøker å sette oss på plass (men selvfølgelig bare hvis vi har vårt på det tørre). 

Vakre "Telegram för fullmånen", på ingen måte skrevet av den tyske barokk-komponisten Georg Riedel.



Videre: 

En sommervikar fra underholdningsavdelingen med blussende kinn og flakkende blikk kom innom. Hun hadde åpenbart gått seg vill - hun skulle egentlig til notearkivet for å gjøre research til Beat for Beat (ja, de forbereder seg nemlig med noter i det programmet; låtvalget er ikke så tilfeldig som det ser ut til på tv). Jeg sendte henne ned gangen og inn til høyre ved heisen, hvor mine dyktige kolleger vokter over halvannen kilometer noter - allsanger egnet for fredagsfamilieunderholdningen inkludert. Mer om notearkivet i et senere blogginnlegg.

I tillegg kom det ønsker om jazzpianoklimpring til en sjiraff i barne-tv, en bønn om lokal dixielandmusikk fra Buskerud, og en feilringing (vi har nesten samme telefonnummer som Markveien legesenter).

Dette var en kort oppsummering av den første timen i en helt ordinær formiddagsvakt i skranken. Det morsomme er at man aldri vet hva som dukker opp. Noen ganger har man tid til å katalogisere litt mens man sitter der, kanskje til og med stirre litt ut i luften mens man hører på vakker musikk fra vårt digitale arkiv. Andre ganger klaprer fingrene over tastaturet i vill fart i et forsøk på å svare på en mail fra en stressa journalist i Bodø, mens man samtidig er på telefon med Sporten som trenger actionfylt musikk til en sak om rallycross, i tillegg til at en musikkmedarbeider i P2 henger over skranken med en liste langt som et uår over operaer hun trenger til ukas sendinger. Alt dette mens man egentlig var på vei ned i magasinet for å hente en plate med salmer som skal digitaliseres for kringkastingen på Vestlandet.


Akkurat denne variasjonen mellom total stillhet og intens multitasking kan nok de fleste arkivarer og bibliotekarer kjenne seg igjen i – men det hender kanskje ikke så ofte at dere andre får en telefon hvor en person sier ”Åå, kan du hjelpe meg, hvilken sang er dette? Na-na-na-na-na-na-na-na-na-na-na-na-na-na-na-NA-na-na-na-NA-na-na-na ” osv. Det skjer rett som det er her i Musikkarkivet. Og da svarer vi vedkommende at “jo, det er sverddans fra Khatsjaturjans ballett Gayaneh. Vi har den forresten i en fryktelig morsom korps-versjon fra 1965, et lite skolekorps med ekstremt sure klarinetter og en trommeslager uten rytmesans, interessert?”   ”JAA!!” hyler personen i den andre enden.





Khatsjaturjans Sverddans, her i en frisk trekkspillversjon. Innspillingen til Mandal guttekorps anbefales også kraftig - den finnes på plata "Her kommer skolemusikken! vol. 2", utgitt i 1965 på Triola (for den som ferdes på loppemarkeder.)

Musikkarkivet er med andre ord et herlig og uforutsigbart sted å jobbe. Felles for oss som har vårt andre hjem der, er en lidenskapelig interesse for musikk. Vi er alle sammen både generalister og spesialister. Alle vet mye om det meste, og alle har samtidig spesialkunnskap om hver sine genrer. Her blir man livet ut. Ingen slutter før de må. Det er en livsstil. Vi føler oss viktige i NRK-systemet, vi blir satt pris på av brukerne våre, og nettopp det gir en stor motivasjon til å yte en ekstra innsats - titt og ofte. Dessuten blir de fleste mennesker jeg møter misunnelige når jeg forteller om hvor jeg jobber; det går et sus gjennom forsamlingen og det er jo alltid hyggelig.



Kringkastingsorkestret ga i gamle dager ut plater med pene damer på



Det aller beste: Vårt arkiv er FULLT av perler. Størsteparten av cd-platene er nå digitalt tilgjengelig for brukerne våre, og i kjellere og magasiner har vi utallige hyllemetre med LPer, vakre svarte skinnende vinylplater med nydelig coverart, som bare venter på sin renessanse. Vi er i full gang med å digitalisere disse også, dog er det litt tidkrevende og derfor et noe mer langvarig prosjekt. Vi blir ikke arbeidsledige med det første. Og hvordan får vi egentlig gullet ut til lisensbetalerne på best mulig måte? Det er jo bare en brøkdel av våre plater som spilles på radio i dag. Allmennkringkasteroppdraget burde også omfatte Musikkarkivets fonogrammer, og her har vi en stor utfordring. LP-plater gjør ingen nytte i ei hylle – de må spilles, nytes, deles. Men vi er i gang. Vi kan pushe enda mer vinyl på journalistene. Vi har plassert en gammel platespiller midt i publikumsområdet vårt, der folk kan lytte til utvalgte LP-plater. Vi digitaliserer vinyl hver eneste dag. Dessuten: Musikkarkivets usensurerte og direkte vindu ut mot publikum er arkivradiokanalen NRK Gull, hvor undertegnede får boltre seg en time hver lørdag i programmet ”Perler fra Platearkivet”. Her spiller jeg musikk man sjelden hører i andre radioprogrammer, uavhengig av genrebåser og formaterte lister. NRK Gull finnes både på DAB digitalradio og nettradio, samt blant radiokanalene på digital-tv, så alle har i teorien tilgang til denne kanalen. Vi håper DAB-utviklingen fører med seg mer sånt, kanskje flere spesialkanaler for musikk der vi i arkivet kan bidra med våre kunnskaper og vårt unike materiale. Platene skal ut til folket!



Det var stas den gang operaene kom i 32x32x4 cm stor boks som fylte hele handleposen.