Humanisten Nansen på utstilling i Bulgaria

Av Eva Beck, Den norske ambassaden i Sofia

Den12. desember åpnet ambassadør Tove Skarstein en utstilling om Fridtjof Nansen i Sofia. Det bulgarske riksarkivet har mye materiale om den berømte nordmannen i sine gjemmer.

Nansen-pass var et identitetskort utstedt til statsløse flyktninger etter den første verdenskrig. Mange flyktninger fant ikke noe endelig tilholdssted etter krigen og manglet papirer som kunne fastslå deres identitet. På initiativ fra Fridtjof Nansen ble det 1922 besluttet å utstede identitetssertifikater for hver flyktning. Det var Folkeforbundet som utstedte disse. Dette sertifikatet kunne brukes og anerkjennes som pass.

Det hele begynte med at Martin Ivanov, direktøren for det bulgarske riksarkivet, kom til et møte i ambassaden om noe helt annet – nemlig EØS-midlene 2009 – 2014. I samtalens løp ble det nevnt at Norge i år markerer Nansen og Amundsen. ”Det vil vi veldig gjerne være med på,” sa direktør Ivanov, ”vi har mye stoff om Fridtjof Nansen i vårt arkiv!”

Det er egentlig ikke så rart. I Bulgaria er Nansen mer kjent som humanist enn polforsker. I 1920 ba Folkeforbundet Nansen om å ta ansvaret for at rundt 450 000 krigsfanger, hovedsakelig fra Sibir og Sørøst-Europa, fikk vende tilbake til hjemlandene sine. I samarbeid med den bulgarske statsministeren Aleksander Stambolijski var det også Nansens fortjeneste at 150 000 bulgarske fanger kom tilbake til Bulgaria fra Hellas og Serbia.

Etter første verdenskrig var millioner av flyktninger og statsløse strandet i Europa og Asia uten mulighet til å vende tilbake. Det største hinderet var mangelen på reisedokumenter. Nansen, den første høykommissær for flyktninger, innførte ”Nansenpass”, og fikk over 50 land i verden til å anerkjenne dette. Nansenpasset ga flyktningene og de statsløse mulighet til å passere landegrensene og få en ny framtid i et annet land. Blant disse var hundre tusener av bulgarere, bl. a. alle de som måtte flykte fra Vest-Trakia etter den gresk-tyrkiske krig (1919 – 1922). Ved hjelp av Nansenpass var det også en stor gruppe armenere som slo seg ned i Bulgaria.   

For sin innsats for bulgarske borgere, ble Nansen tildelt Bulgarias høyeste fortjenestemedalje.

Nansens forbindelser med Bulgaria er behørig dokumentert og oppbevart i Bulgarias riksarkiv. Nansensamlingen innholder bl.a. korrespondanse mellom Nansen og forskjellige bulgarske myndigheter og offentlige personer. Vi finner også ekte Nansenpass. 

Det mest spennende er kanskje dekret fra Tsar Boris den tredje, der tsaren egenhendig har underskrevet på beslutningen om å gi Nansen medalje.

En god del av disse dokumentene/bildene/gjenstandene vil nå kunne sees på Nansenutstillingen som ble åpnet 12. desember. Foruten Riksarkivet er også UNHCR og Røde Kors naturlige samarbeidspartnere for ambassaden, sammen med Hovedstadsbiblioteket som vil huse Nansenutstillingen i Sofia. Utstillingen er en vandreutstilling som også vil bli vist i andre byer i Bulgaria.

Dekret fra Tsar Boris den tredje

            

La Belle Epoque

Av Åse Devold, FN-delegasjonen i Genève

Det som gjør at jeg liker jobben min i Utenriksdepartementet så godt, i tillegg til å være en del av et sterkt og godt fagmiljø, er det enorme og unike historiske arkivmaterialet som er tilgjengelig i UDs arkiver. UDs arkiver begrenser seg ikke bare til lokalene i Victoria Terrasse og det avleverte materialet på Riksarkivet. Per i dag har Norge 108 utenriksstasjoner fordelt på ambassader, generalkonsulater og delegasjoner. Alle disse er arkivskapere, og langt fra alle historiske arkiver fra stasjonene er avlevert til Riksarkivet.

Da jeg tok fatt på min jobb som arkivar ved Delegasjonen i Genève, så jeg da også fram til å lese gamle dokumenter om Norges rolle i Genève i de årene vi har vært aktive her.

Palais des Nations

Den norske delegasjonen til FN, og senere WTO og EFTA, og andre internasjonale organisasjoner i Genève ble offisielt opprettet i 1956. Det var da den første utsendte tjenestemannen fra Utenriksdepartementet ble stasjonert i byen. Derfor syntes jeg det var noe merkelig at jeg fant enkelte dokumenter i arkivene tilbake til 1949.

Det er egentlig med dette historien begynner, og det er også her vi blir gitt et eksempel på at ett enkelt dokument kan være inngangsporten til en unik og ”glemt” historie. Etter å ha snakket med andre ved delegasjonen ble det fort klart at det var en person jeg burde ta kontakt med. Det var Karin Lise Brænden.

Karin Lise Brænden(født Elstrand, 24.05.1918 - )ble i 1946 sendt til Paris av Hærens Overkommando for å bistå militærattacheen. I 1949 søkte hun stillingen som liaison ved det nyopprettede kontoret i Genève. Da Karin Lise Brænden startet sitt arbeid i byen var det i Villa ”La Pelouse”(plenen), et steinkast fra Palais des Nations. Slik beskriver hun sitt første møte med sitt nye arbeidssted:

”Jeg låste meg inn, og ingen kunne ha vært lykkeligere enn jeg på min oppdagelsestur. Jeg slo opp de digre dørene som gikk fra vårt største kontor og til terrassen, og DER møtte det meg en rosehave, oppover alle veggene klatret det roser. Og foran meg var det en evig lang gressbakke, så lang så lang. Jeg syntes den måtte ende i selveste Mont Blanc.”

Ved hennes ankomst sørget villaen for samlokalisering av 9 forskjellige faste delegasjoner. I nederste etasje, Canada, Portugal, Frankrike, Sverige, Tyrkia og Norge, i etasjen over, Belgia og Luxembourg og Danmark holdt til i øverste etasje. Den norske delegasjonen holdt til her fram til 1960. Brænden beskriver denne perioden som en tid der alle kjente hverandre: ”La belle epoque”.

Hun skulle fungere som bindeleddet mellom ambassaden i Bern, UD og de da eksisterende internasjonale organisasjonene i Genève. Hennes stillingsbeskrivelse var assistent/fullmektig(senere ambassadesekretær). Det skulle vise seg at hun fort fikk ansvar for ikke bare driften av kontoret, men også det meste av møtevirksomhet og rapporteringer som ble gjort fra Genève til UD i årene 1949 til 1956. Eller som hun selv beskriver det:

”...min stilling skulle likesom være underlagt ambassaden i Bern, og jeg skulle være en slags liaison-officer mellom de Forente Nasjoner, Ambassaden i Bern og UD, og fra Norge og Bern skulle det komme norske delegater til de forskjellige FN-møter, og jeg skulle på alle måter være deres høyre hånd. Men det varte ikke lenge før jeg var både høyre og venstre hånd... Jeg innehadde likesom alle grader, fra å være min egen sjef, til å være arkivar, kontordame med all skriving, regnskapsfører og bud. Jeg skrev ut rapporter i det ene kontoret, men når det kom til undertegning, satte jeg meg høytidelig i sjefsstolen i det andre kontoret.”

Det er dessverre slik at det i perioder i utenrikstjenesten ikke alltid har vært et like godt arkivfaglig miljø og fokus som i dag. Manglende fokus på og kunnskap om regelverket for bevaring og kassasjon har i noen tilfeller ført til at dokumenter som ikke burde blitt kassert ble kassert. Men denne historien ble fortalt på grunn av ett enkelt dokument fra 1949, og takket være at jeg fikk lov til å intervjue Fru Brænden, nå 93 år gammel. En annen historie, som ikke skal fortelles her, er at hun gjennom alle krigsårene hadde en utsatt og farlig stilling for motstandsbevegelsen i Oslo. Men det er en annen historie.

Kilder:

Intervju med Karin Lise Brænden: Oslo, 25.05.2011

Tale skrevet av Karin Lise Brænden til delegasjonen i Genève ved fratredelse 1982.

Arkivar fra sør i nord - med en avstikker til Berlin

Av Konstantina Didachou, Det norske generalkonsultatet i Murmansk

 Mitt liv begynte i Thessaloniki, en stor vakker by som ligger Nord i Hellas. Der vokste jeg og min to år eldre bror opp, inntil kjærligheten brakte meg til det kalde og samtidig mystiske Norden. Først til Norge også videre til Russland.

Jeg begynte min karriere som arkivar i Norad for 7 år siden. I dag jobber jeg for det norske generalkonsulatet (GK) i Murmansk.

Mine ansvarsområder er arkiv, ikt og de konsulære saker på stasjonen. Alle oppgavene er like viktige, men først og fremst er det arkivarbeidet jeg finner mest interessant.

Jeg er arkivar, svarer jeg stolt til de som stiller meg spørsmålet ” hva gjør du på det norske konsulatet?”

 Generalkonsulatet er en spennende og inkluderende arbeidsplass. I arkivet finnes materiale fra 1993 og framover. I tillegg til GKs eget arkivmateriale er det også oppbevart en del dokumenter som tilhører det svenske honorarkonsulatet.

Arkivet er ikke elektronisk, og dokumentene journalføres ved hjelp av et databaseprogram.

Til tross for at jeg følte meg litt dårlig rustet da jeg begynte på arkivet på konsulatet, ettersom min spisskompetanse var innenfor elektronisk arkiv, ble arbeidet med papirdokumenter mer og mer interessant. Daglig inspireres jeg til å lære mer om hvordan jeg skal løse utfordringene i de papirbaserte arkivene.

 Det er stadig behov for opplæring og tilegning av nye kunnskaper for arkivarene på utenriksstasjoner, både for oss som jobber med manuelle arkiver og for de som bruker elektroniske journaler.

I år deltok jeg for første gang på arkivfaglig regional samling, sammen med 18 arkivarer fra forskjellige stasjoner i Europa. Samlingen ble holdt i Berlin, og arrangeres av utenriksdepartementet for å gi arkivarene en arena for kunnskapsdeling.

 Dagene jeg tilbragte i Berlin var både hyggelige og veldig nyttige. Gjennom den faglige, men også den sosiale delen, kunne vi arkivarer dele erfaringer og snakke om hva vi har gjort, og hva vi sliter med ved de enkelte stasjonene. Vi roste hverandre, lærte av hverandre og motiverte hverandre. Ikke minst fikk vi endelig mulighet til å bruke fagterminologien i samtale med hverandre. Jeg følte meg kvalifisert og kompetent i mitt yrke etter seminaret, og fikk mer energi til å møte de utfordringer som jeg daglig treffer på i arkivet. 

 Jeg driver ikke med arkivformidling på generalkonsulatet. Jeg vokter, samler, ordner, lagrer og gjør min beste for at papirdokumentene overlever og blir tilgjengelige for fremtiden. Jeg lærer mye av de gamle dokumentene. Kontakten med dokumentene og muligheten til å lese dem åpner en kunnskapsverden, og holder meg med selskap på samme måte som gode bøker gjør.

 “The Archivist's career is one of service. He exists in order to make other people's work possible. ... His Creed, the Sanctity of Evidence; his Task, the Conservation of every scrap of Evidence attaching to the Documents committed to his charge; his aim to provide, without prejudice or after-thought, for all who wish to know the Means of Knowledge. ... The good Archivist is perhaps the most selfless devotee of Truth the modern world produces.”

Av og til føler jeg at disse edle følelser, uttrykt av Sir Hilary Jenkinson i 1922, etter et språk og standarder for en annen, eldre epoke, klarer å fange ånden i mitt yrke som arkivar på konsulatet i dag.

Quilting som arkivering av kjærlighet og spøkelser

Av Elisabeth Risum Smith, Den norske ambassaden i Roma

Og hva er så arkivarens oppgave?  Det er så mangt, men noe av ansvaret består i at alt som er av historisk verdi blir bevart for fremtiden på en forsvarlig måte.  Som arkivar i Roma har jeg tatt et lite sidesprang og utvidet dette til å lage en quilt, et veggteppe, som forteller om ambassadens liv og levne, om personene, dyrene, plantene og annet.  Da jeg kom til Roma for litt over to år siden ble jeg utrolig inspirert, spesielt av all kunsten i kirkene som fortalte, i bilde og skulptur, bibelhistorien og historien om Roma, Italia og verden forøvrig...

Alle på ambassaden bidro med ideer om hva som skulle være med på dette teppet, og etter hvert ble bildene formet.  Det var en fin måte for meg å bli kjent med alle på, og jeg fikk høre mye om hva som hadde skjedd opp igjennom årene på godt og vondt.  Den mest interessante og bisarre historien var selvfølgelig den om Paulo, spøkelset vårt.  Alle fine hus i Italia har et spøkelse og vårt het Paulo.  Jeg fikk høre om den gangen akvariet ble funnet nesten tomt for vann tidlig en morgen, mens de to gullfiskene Gulli og Gina så vidt overlevde.  Det fantes ikke tegn på at vannet hadde rent ut i løpet av natten, og akvariet var faktisk ikke lekk.  Paulo fikk selvfølgelig skylden for dette, og det var ham som gikk i korridorene etter arbeidstid, når man hørte tunge manneskritt i huset og ingen svarte når det ble ropt "Er det noen der??"

Arkivaren ble ganske nysgjerrig på dette og fant fram gamle arkivalier, samt søkte litt på internett.  Ganske riktig, ambassaden ble kjøpt i 1982 av familien Medolaghi.  Sønnen som man trodde var vårt spøkelse het riktignok Salvatore etter sin bestefar; det var faren som het Paulo.  Salvatore hadde verge som underskrev for ham når ambassaden ble kjøpt og historien bak dette har vi ikke helt funnet ut av enda.  Paulo Medolaghi derimot var en kjent Italiensk matematiker som var fascinert av den norske matematikeren Sophus Lies teorier.  Paulo Medolaghi har en gate oppkalt etter seg i Roma og Sophus Lie det samme i Oslo – en ganske uessensiell opplysning, men dog artig.  Vi kaller nå spøkelset med hans rette navn:  Salvatore, og det hyggelige fellesskapet med ham fortsetter.

Ellers på teppet finner man bilde av en treutskjæring fra en norsk stavkirke, en 'motorino' og en drikkevannsfontene fra Roma.  Avokadoen kommer fra det store treet i hagen som ble plantet fra en avokado-sten for mange år siden – appelsintrær og skilpadder har vi også.  Skilpaddene blir i skrivende stund tatt vare på av en lokalt ansatt med hage mens den store renovasjonen er i gang. Så har vi vår utrolig flinke gartner, Liano, på over 80 år som passer på plantene både inne og ute med kjærlig hånd.  Dalma, ambassadens hushjelp blir ofte inspirert, særlig på vinters tid, til å lage pasta til alle og da lukter det fristende godt omtrent hele formiddagen! 

Tradisjonen hos oss er at vi inntar en liten espresso om morgenen, på italiensk vis, for å sjekke at alt står bra til med alle.  Den blå koppen tilhører Anne-Cathrine som på et visst tidspunkt var den eneste som brukte sukker.  Så har vi 17. mai tog med tidligere ambassadør Bull i spissen, og vår alles kjære Richard Scarborough den gangen han gikk igjennom Nordmarka på natters tider, fra Hønefoss til Oslo for å hente A-kurer.  Han tok visstnok drosje den siste biten fra Sørkedalen.  Med 37 kg pølser til 17-mai feiringen og annet på ryggen ble det mange skritt til skritt-konkurransen, og han kom selvsagt først i mål.   Noe overrasket ble han over at det fremdeles var snø i skogen, og det kan sies at elgen han møtte på ble ganske overrasket den òg.

 Militær-attachèen er foreviget med hatt og nøkler, den historien kjenner han best selv.  FN-delegasjonen huskes med korn og fisk, og kulturattachéen Else og hunden Orso skuer ut i stjernenatten mens de filosoferer over livet.  Ambassaden har ca 100 vielser i året.  Så kan man vel lure på hva Paul McCartney har å gjøre på dette teppet?  Det er ganske enkelt vår oversetter Viviana, i fritiden trommespiller i et 60s- band, som ønsket å ha sin første kjærlighet, nemlig Paul med, så der er det brodert et lite hjerte: V+P = sant! 

Midtpartiet, trappen og det flotte vinduet er der vi pleide å innta morgenkaffen måtte være med;  mye informasjon er blitt utvekslet der.  Nå blir trappen revet og det er godt å ha den foreviget i teppet vårt.  Studentpraktikantene Ida og Sjur ble populært kalt kjellerrottene våre, fordi de hadde kontor i kjelleren, og fordi de rotta seg sammen på en artig måte.  Til avslutning er navnene til alle som har jobbet ved ambassaden de to siste årene sydd inn i kanten rundt teppet.  Dermed kan sies at arkivaren tok vare på historien for denne gang!

Papirløst, ja – men maskinløst?

Av Anne K. J. Karsten, Den norske ambassaden i Stockholm

Det er mandag morgen. Jeg låser opp døren og går inn på kontoret. Jeg stopper brått opp. Det er da det slår meg. Noe må gjøres!

Jeg skal forklare nærmere:

Det skrives og snakkes mye om det papirløse samfunnet og ja, vi er kanskje snart der. Med elektroniske arkiver og internett er vi allerede et godt stykke på vei. Men, maskinløst, nei det kan jeg ikke si at det er blitt. Mitt skrivebord måler ca. 200x75cm. På skrivebordet har jeg to laptop’er, to lokale printere, to lokale skannere, ett sett høyttalere og to flatskjermer. I tillegg har jeg en mus og en musematte, samt en vanlig telefon og en Iphone. Det sier seg selv at det ikke er mye plass igjen til å legge fra seg eventuelle arkivmapper eller arkivdokumenter. Jeg tenker – at dette må jeg gjøre noe med. For 20 år siden hadde jeg en pc på pulten og resten var åpent. Jeg hadde god plass til å bre ut både arkivmapper og arkivdokumenter. I dagens papirløse samfunn er vi imidlertid blitt så utrolige mye mer avhengig av maskiner. Det er faktisk et tankekors.

Det er da jeg bestemmer meg. Jeg må få tilbake litt av bordplassen. Alle disse tekniske innretningene har på en neste umerkelig måte kommet til etter hvert uten at jeg har kunnet påvirke. Hva kan så jeg fjerne av disse duppedingsene som jeg absolutt ikke trenger? Den vanlige telefonen blir flyttet til sidebordet. Ha! – nå ble det straks litt mere plass. Hva mer kan jeg fjerne? Etter litt fundering finner jeg ut at begge flatskjermene må ryke ut. De er strengt tatt ikke nødvendige for at jeg skal kunne utføre jobben min. Så får ergonomer og fysioterapeuter mene sitt. Dette er MIN arbeidsplass og her bestemmer jeg! Så det så! OK, jeg må innrømme at skjermene på laptop’ene er mindre, men nå er beslutningen tatt, så det er ingen vei tilbake. Jeg får heller investere i et par nye databriller.

Det som er forskjellig fra 20 år tilbake og nå er alle sidebordene. Før hadde jeg ett skrivebord å forholde meg til. Nå er jeg nødt til å ha to sidebord for å få litt armslag til å kunne jobbe. Så gulvplassen er blitt stadig mindre. Men, det kan jeg alltids leve med, det viktigste er å få litt mere ledig overflate på hovedbordet. Så får jeg se om jeg på sikt kan få fjernet i alle fall ett av sidebordene.

Jeg reiser meg fra stolen. Arbeidsdagen er slutt. Jeg pakker vesken og tar på meg ytterjakken. I det jeg skal gå ut av døren snur jeg på hodet og kikker bakover. Jeg smiler stolt for meg selv. I dag har jeg virkelig fått utrettet noe, jeg kan se fargen på bordplaten og har gitt meg selv litt rom. Og morgendagen kommer til å bli så mye bedre. Tror jeg, i alle fall. Fornøyd lukker jeg døren, låser etter meg og går.

Minnemateriale fra 22.07.2011

Av Elisabeth Mork, Utenriksdepartementet, Enhet for eldre og avsluttede arkiver

At hendelsen som rystet Norge og verden i sommer skulle få arkivmessige konsekvenser tenkte man ikke på i utgangspunktet.  Det tok imidlertid ikke lang tid før Riksarkivet kom på banen og ga støtet til innsamling av materiellet som ble lagt ut, sendt inn og ellers distribuert på alle tenkelige og utenkelige måter.  Utenriksdepartementet fanget ballen og oppfordret alle sine ambassader og konsulater i utlandet om å sende inn minnemateriellet som ble skapt der.  Og siden har det bare strømmet inn.  Fra alle fire verdenshjørner og alle landene i mellom har vi fått mengder av varierte uttrykk for den spontane og kollektive reaksjon som oppsto.  Gjenstander som bamser, flagg og smykker med spor av tørkede rosenblader og stearin.  Ambassadene la ut kondolanseprotokoller og de fleste av disse har UD fått.  Også brev, e-post og telegrammer mottatt ved ambassadene har blitt videreformidlet til oss.  Og fotografier ikke minst, av undertegnelsesseremonier, av folkemengder, av kunstgjenstander besluttet bevart på stedet.  Skriftlige manifestasjoner lagt i blomsterhavene som oppsto, har blitt plukket opp og samlet inn.  Disse vitner om et øyeblikkelig og genuint gjensvar.  Folk har skrevet på det de har hatt for hånden, det være seg kassalapper, løsrevne biter av handleposer og kort, mengder av kort, ofte påtrykt svært treffende sitater.  Noen har gitt uttrykk for sin solidaritet ved å sende dikt, ja endog bøker de har skrevet selv og til og med noter til egenproduserte musikkverk. 

Et sted, om ikke flere, er der plantet trær som etter hvert skal bli en minnelund.  Fra skoler, foreninger og festivaler har vi fått tegninger, bannere og faner.  Det skriftlige uttrykk er allikevel det mest fremtredende.  Og hva skriver så de alle sammen?  ”50 ways to leave your lover”, synger Paul Simon.  Hvor mange måter kan vi egentlig uttrykke sorg og medfølelse på?  Vi er mennesker, og reaksjonene våre på uønskede hendelser er ofte de samme.  Materiellet er således ikke preget av sin spesialitet eller sitt valg av ord.  Det som gjør det enestående er den nesten ufattelige mengden stoff og ektheten i det.  Appellen fra UD slo an en streng hos dem den traff, hos offentligheten såvel som hos private.  Følelsene ville ha flommet uansett, UD tilbød seg å være en adressat for dem.  Fra et arkivsynspunkt legges det vekt på å ordne alt sammen slik at det blir tilgjengelig for folk flest.  Materiellet fra hver ambassade sorteres for seg og beslektede deler av det samles innbyrdes.  Det gjelder å ikke falle i staver, ikke snuble og la seg overvelde.   Vårt mål er å ordne stoffet som er betrodd oss og befordre det til Riksarkivet. De vil i sin tur formidle det ut.  Vi får mulighet til å se det igjen.  Dette blir en del av vår kulturarv.

Vil gjerne forstyrres!

Av Kari Anne Riise, Den norske ambassaden i København

Jeg har akkurat kommet tilbake til arkivet mitt ved ambassaden i København etter ett års permisjon. Jeg gledet meg til å komme tilbake, og startet min nye arbeidshverdag med å låse meg inn på mitt gode, gamle kontor.

På en ambassade er jo sikkerheten i fokus, og arkivet går for å være ett av de aller sikreste stedene. Så det var ingen lett jobb å huske alle nøkler, koder og kombinasjoner for å komme i gang med arbeidet.

Da jeg åpnet siste dør og kjente den velkjente lukten av gamle papirer som slo imot meg, oppdaget jeg noe som ikke hadde vært der før. På den innerste døren hadde min vikar hengt et lite skilt. Et lite, stillferdig opprop til sine kollegaer:

Vil gjerne forstyrres!

Arbeidsdagen på en utenriksstasjon kan være nokså hektisk. Vi representerer hele det norske statsapparatet i et lite kontor med begrenset antall medarbeidere, og det er aldri enkelt å forutsi hva dagen vil bringe. UDI representeres med oppholdstillatelser, politiet med pass, utenriksdepartementet betjenes med rapporteringer, kongehuset med protokoll, stortinget assisteres ved besøk, ministere ved møter og forelskede nordmenn med giftemål. Det er nok å holde styr på.

Men på arkivet kan det likevel være merkelig stille. Hva, av all denne korrespondansen og interne saksbehandlingen er det egentlig som skal til arkiv? Skal man ta seg bryet med å ta kopier av det arkivverdige, gå opp alle trappene og låse seg gjennom alle de lukkede dørene for å gå til arkivet i en stresset hverdag? Og i vår moderne verden kan jo alt gjøres pr e-post. Arkivaren kan helt selv finne ut av hva som er arkivverdig, hvor mange papirkopier vi trenger og hvilken sak akkurat dette dokumentet gjelder. En vanlig saksbehandler trenger ikke å sette seg inn i slike detaljer, eller?

Ved ambassaden i København har vi et ganske godt arkiv. Det er styr på sakene, og dokumentfangsten tror jeg er forholdsvis god. Likevel – innhenting av saksnumre, gjennomgang av restanselister og kassasjonsvurderinger er ikke blant saksbehandlernes yndlingsaktiviteter. Det kan jo gjøre det litt stille på arkivet. Det har tydeligvis min vikar også syntes. Hun ville gjerne forstyrres.

Jeg kan ikke annet enn å si meg enig. En generell interesseøkning for arkivfaget hadde varmet en liten arkivars hjerte. En hverdag hvor saksbehandlerne tok kontakt for å spørre etter et saksnummer, eller med forslag om å opprette en ny sak (ikke bare spørre etter saker de selv ikke kan finne – men som aldri har vært innenfor arkivets dører). En arbeidshverdag hvor restanselister er overflødige fordi alle dokumenter ble returnert til arkiv. Og en dag hvor kollegaer gjerne tar turen opp alle trappene og låser seg gjennom alle dørene for å komme til arkivet – og samtidig får hilst på en hyggelig kollega.

Kanskje min vikars skilt skulle bli et generelt opprop fra alle arkivarer:

Vi vil gjerne forstyrres!