En arkivar blant lønningsarbeidere

Elektronisk arkiv- og saksbehandlingssystemer gir nye muligheter, men ofte ser man at kun få funksjoner - ofte bare arkivfunksjonen - tas i bruk. Ved UiO har man kommet ganske langt med et omfattende prosjekt som med utgangspunkt i arkivenes rutiner for personalmapper, har vokst til å involvere både personalmedarbeidere, ledere, arkivarer og lønningsseksjonen. Å se at arbeidsverktøyet vårt også blir brukt til saksbehandling og dokumentflyt i stor stil, er en fornøyelse for oss arkivarer, men det å lønne alle ansatte på Universitetet i Oslo er en stor oppgave og få ting skaper mer irritasjon enn lønninger som uteblir. Som en del av denne nye virkeligheten der så mange involverte skulle arbeide om hverandre i ePhorte, ble derfor en fra Arkiv SA, Thomas Aulin, med på lasset da lønningsseksjonen flyttet til nye lokaler. Og fra vår utsendte har vi bestilt en, for anledningen, litterær rapport:

Midlertidighet i utlendighet                       

Om Sogn Arenas diskré sjarm og midlertidighetens uutholdelige letthet.

Av Thomas Aulin

Da lønningsseksjonen ble flyttet og tok med seg personalmappene til de ansatte, fikk de med seg en arkivar på lasset. (Fritt etter norske folkeeventyr.) Eller arkivar og arkivar fru Blom (Aabel, improvisert i Brinchmanns Karusell.) Jeg er jo egentlig en bibliotekar i forkledning, en såkalt ulv i fåreklær (Ukjent: Bibelen, Matteus 7.), derav alle  de litterære henvisningene. Men jeg er ikke helt ferdig med ordet arkivar ennå. For det første så er jeg kun en vikar, og vikar og arkiv deler jo som kjent de samme bokstavene. Jeg  skulle gjerne sett at arkivvikar var et palinodrom fordi jeg setter ekstra stor pris på slike ord, men enn så lenge må jeg ta til takke med et enkelt anagram. Jeg tror dessverre det vil bli som å vente på Godot, (Beckett) eller i beste fall en kamp mot vindmøller (Cervantes) å håpe på at et av ordene på magisk vis skal få stokket om på bokstavrekkefølgen. Men for å sitere Monty Python: ”Stranger things happens at sea.” Hvilket bringer meg over til Burgess’ eminente ”Den mekaniske appelsin”, filmatisert av Kubrick og som baserer seg på et godt engelsk uttrykk for å aldri si aldri, nemlig at noe er like sannsynlig som å finne et urverk inni en appelsin (når man skreller den.) Altså, ikke spesielt sannsynlig, men ikke helt til å utelukke.

Så da befant jeg meg plutselig i utlendighet som  om jeg var protagonist hos henholdsvis Camus (Den fremmende) eller  Obstfelder (Jeg ser), dog ikke i like absurde omgivelser som hos Carroll (Alice i eventyrland). Min interne arbeidstittel ble ganske fort ”Vår mann  på Sogn Arena”, etter modell av Greenes spionroman. Men jeg vil legge til at jeg arkiverer atskillig mer her enn det spioneres i Havana. Selve bygningen Sogn Arena fremheves som et arkitektonisk unikt bygg i norsk sammenheng. Det hvite bygget buer seg som et bøyd elfenbenstårn (Sainte-Beuve)  i horisontal stilling her det ligger i ensom majestet mellom Ring 3, Mac Donalds, en bensinstasjon og Sogn vgs. Nei, det er ikke akkurat praktbygg som omgir Sogn Arena, jeg vil til og med trå til med et lite ordspill og kalle det en arkitektonisk perle blant svin. Men det er ikke bare eksteriøret som gjør at Sogn Arena skiller seg ut og bejubles i enkelte kretser. Her er det så få vegger innendørs at jeg mistenker arkitekten for å ha hatt Bjørn Afzelius (Öppna landskap) på repeat når han tegnet bygningen.  Men det kunne jo vært verre hvis hanhadde hørt på den sørlandske countryartisten Bjøro Håland som ”trives jo best når jeg er på min hest”. Selv om det kunne vært spennende å jobbe inne i en trojaner (først utført av Odysseus), så vet jeg ikke om datasikkerheten hadde vært stor nok. Men Sun Tzu sa jo allerede for 2500 år siden ”Kjenn din fiende og du vil ikke bli beseiret” (Kunsten å krige). Noe å tenke på for IT-ansvarlige?

Det fine med åpent kontorlandskap er at man ikke ser skogen for bare trær, man blir en av massen der vi sitter på rad og rekke som i et Pushwagnermaleri. Tankene mine faller rett som det er i retning scince fiction – og det er noe jeg liker. Bygget er unektelig litt futuristisk anlagt, men det er mest på overflaten. Vi har riktignok talende heiser og kan få sprudlevann fra kran, og dessuten et høymoderne klimanlegg med selvkontroll  over temperaturen som en dame i overgangsalderen. Men alt dette kan ikke måle seg med dører som faktisk kan kunsten å konversere (Adams, Haikerens guide til galaksen) eller andre tekniske nyvinninger fra science fiction-litteraturen.  Om ikke annet så kunne man jo tatt hensyn til universitetets egen scince fiction-forfatter Jon Bing. Han burde jeg ha nevnt allerede i forrige avsnitt, mens jeg  var inne på landskap.” Det myke landskapet” egner seg riktignok ikke som interiørkonsept, men noen av  de tekniske nyvinningene kunne man jo tatt til seg fra denne pop-art romanen. Men det er jo ikke UiO som eier bygget, de er bare leietakere, og de eneste popreferansene her er møterommene som er oppkalt etter kjente gitarister som George Harrison og Jimi Hendrix.  Samtidig må vi som jobber her, kanskje sette pris på at bygget oppfører seg mer normalt enn det ser ut. Jeg kan nevne skrekkeksempler fra Bings parhest, Bringsværd, som i Bazar beskriver bygninger som gjør opprør ; leiligheter som rømmer fra boligblokken de tilhører og gjenger av garasjer som gjør opprør i gatene. Nei, slik vil vi jo ikke ha det. Mitt personlige skrekkeksempel  er allikevel HAL 9000 (Carke, 2001 – en romodyssé, også filmet av Kubrick).  Så jeg tror kanskje vi skal være fornøyd med talende heiser som ikke kan si så mye mer enn hvilken etasje man befinner seg i.

Så inntil videre får jeg fortrenge at de som tilsynelatende er størst fan av åpne kontorlandskap har en tendens til å sitte på egne kontor, og heller kose meg med at min midlertidighet i utlendighet akkurat har blitt forlenget. Blogg er jo et fint medium å kommunisere med kolleger fra mitt lille eksil. Og for dem som har lest Maria Pessl; ja jeg er påvirket av referansene i ”Utvalgte emner i katastrofefysikk”.