mandag 14. februar 2011

Hjerne 2.0.

Av Sissel Ødegård, Norges forskningsråd

Klar for ny jobbuke. Ukene mine nå for tiden er ganske annerledes enn de var for, ja, la oss si... halvannet år siden. Vi holder nemlig på å planlegge innføring av nytt dokumenthåndteringssystem på jobben min, og det er ikke bare-bare. Først brukte vi masse tid på å skrive en omfattende kravspesifikasjon vi nesten ikke forsto noe av selv. Da vi omsider var ferdige med det, og hele papirmølla virkelig var i gang med tilbud som skulle evalueres grundig fram og tilbake - hadde jeg mest lyst til å bare få prøve ut systemene selv, framfor å lese perm på perm med tabeller og tung tekst.

Nå har vi valgt system, og vet hva vi skal forholde oss til når vi planlegger. Men, jeg driver med alt annet enn å gjøre meg kjent med systemet. Dagene består av en mengde møter, og mellom møtene skal det produseres rutiner, strategier og planer. Noen dager er jeg bare innom kontoret for å legge fra meg notater fra ett møte før jeg løper avgårde til neste - og produserer nye notater. Så sitter jeg på kontoret igjen utover ettermiddagen og prøver å skjønne noe av alt jeg har skrevet, mens mørket senker seg utenfor vinduet mitt. Hvis noen av disse skriveriene blir liggende mer enn et par dager uten mental etterbehandling fra min side, er det en viss fare for at jeg ikke får noe som helst ut av dem. Nesten som når man prøver å åpne en fil av et eller annet sært og utdødd format. Det kan forresten også føles litt som det å klikke på den linken man innerst inne vet at man ikke bør klikke på - for så å sitte der med en pc som uler at man har blitt infisert av virus som kan ødelegge computer´n. Med så mange notater og gule lapper med alskens ting jeg må huske på, er det stadig vekk slik at noen av dem føles så tunge og virusaktige at de lett kan klare å koble ut det som måtte være igjen av sunn fornuft her.

Jeg tror jeg trenger en oppgradering til Hjerne 2.0.

tirsdag 8. februar 2011

Den autonome og profesjonelle arkivar?

Av Ellen Margrethe Konstad, Det Norske Veritas

Min første innleveringsoppgave da jeg studerte på Blindern var en semesteroppgave i pedagogikk - om "Den autonome og profesjonelle lærer". Den gikk på hvordan en som lærer måtte vedlikeholde sin kunnskap også etter endt utdannelse. I en setting der du har ansvar for en klasse med 20-30 elever, og ikke styrer din egen tid med tanke på deltagelse på kurs og konferanser. Det var derfor viktig at en selv hadde en strategi for hvordan en kunne oppdatere seg innen faget.
Så hvorfor blogger jeg om dette? - og hvilken sammenheng har dette med arkiv?
Da jeg var ferdig arkivar i 1998, hadde jeg hatt 2 x 45 min om databaseteori og det var det hele. Så lenge arkivet var papirbasert var det helt greit. Det jeg ser er at det ikke lenger er helt greit. Jeg må forholde og ikke minst kommunisere med en grå masse (= IT avdelingen) som i hvert fall ikke snakker samme språk som meg.  Jeg må sette krav til systemer uten å ha den grunnleggende kunnskapen om hvordan "systemet" virker.
Jeg skjønte at jeg måtte gjøre noe. Fordelen i 2011 til forskjell fra slutten av 1990 tallet er at det er nå har skjedd en revolusjon på arkivutdannelsesfronten. Bosatt i Oslo nyter jeg godt av at vi har hele to institusjoner som tilbyr arkivfag: Universitetet og Høyskolen. HiO har til og med til doktornivå!
En stor fordel er at selv om jeg ikke har tid, lyst eller mulighet til å gå tilbake som student, kan hvem som helst delta på åpne forelesninger, noe som har gitt meg faglig påfyll om ISO 15489, OAIS og ikke minst XML. For de av dere som ikke holder til i Osloregionen, har både Høyskolen på Lillehammer og Universitetet i Tromsø også arkivfaglig tilbud.
Så ønsker du litt påfyll, hvorfor ikke prøvde en forelesning? For de som bor slik til at det ikke er mulig kan pensumlistene være et godt sted å finne faglig relevant lektyre.
Lykke til.