Humanisten Nansen på utstilling i Bulgaria

Av Eva Beck, Den norske ambassaden i Sofia

Den12. desember åpnet ambassadør Tove Skarstein en utstilling om Fridtjof Nansen i Sofia. Det bulgarske riksarkivet har mye materiale om den berømte nordmannen i sine gjemmer.

Nansen-pass var et identitetskort utstedt til statsløse flyktninger etter den første verdenskrig. Mange flyktninger fant ikke noe endelig tilholdssted etter krigen og manglet papirer som kunne fastslå deres identitet. På initiativ fra Fridtjof Nansen ble det 1922 besluttet å utstede identitetssertifikater for hver flyktning. Det var Folkeforbundet som utstedte disse. Dette sertifikatet kunne brukes og anerkjennes som pass.

Det hele begynte med at Martin Ivanov, direktøren for det bulgarske riksarkivet, kom til et møte i ambassaden om noe helt annet – nemlig EØS-midlene 2009 – 2014. I samtalens løp ble det nevnt at Norge i år markerer Nansen og Amundsen. ”Det vil vi veldig gjerne være med på,” sa direktør Ivanov, ”vi har mye stoff om Fridtjof Nansen i vårt arkiv!”

Det er egentlig ikke så rart. I Bulgaria er Nansen mer kjent som humanist enn polforsker. I 1920 ba Folkeforbundet Nansen om å ta ansvaret for at rundt 450 000 krigsfanger, hovedsakelig fra Sibir og Sørøst-Europa, fikk vende tilbake til hjemlandene sine. I samarbeid med den bulgarske statsministeren Aleksander Stambolijski var det også Nansens fortjeneste at 150 000 bulgarske fanger kom tilbake til Bulgaria fra Hellas og Serbia.

Etter første verdenskrig var millioner av flyktninger og statsløse strandet i Europa og Asia uten mulighet til å vende tilbake. Det største hinderet var mangelen på reisedokumenter. Nansen, den første høykommissær for flyktninger, innførte ”Nansenpass”, og fikk over 50 land i verden til å anerkjenne dette. Nansenpasset ga flyktningene og de statsløse mulighet til å passere landegrensene og få en ny framtid i et annet land. Blant disse var hundre tusener av bulgarere, bl. a. alle de som måtte flykte fra Vest-Trakia etter den gresk-tyrkiske krig (1919 – 1922). Ved hjelp av Nansenpass var det også en stor gruppe armenere som slo seg ned i Bulgaria.   

For sin innsats for bulgarske borgere, ble Nansen tildelt Bulgarias høyeste fortjenestemedalje.

Nansens forbindelser med Bulgaria er behørig dokumentert og oppbevart i Bulgarias riksarkiv. Nansensamlingen innholder bl.a. korrespondanse mellom Nansen og forskjellige bulgarske myndigheter og offentlige personer. Vi finner også ekte Nansenpass. 

Det mest spennende er kanskje dekret fra Tsar Boris den tredje, der tsaren egenhendig har underskrevet på beslutningen om å gi Nansen medalje.

En god del av disse dokumentene/bildene/gjenstandene vil nå kunne sees på Nansenutstillingen som ble åpnet 12. desember. Foruten Riksarkivet er også UNHCR og Røde Kors naturlige samarbeidspartnere for ambassaden, sammen med Hovedstadsbiblioteket som vil huse Nansenutstillingen i Sofia. Utstillingen er en vandreutstilling som også vil bli vist i andre byer i Bulgaria.

Dekret fra Tsar Boris den tredje

            

La Belle Epoque

Av Åse Devold, FN-delegasjonen i Genève

Det som gjør at jeg liker jobben min i Utenriksdepartementet så godt, i tillegg til å være en del av et sterkt og godt fagmiljø, er det enorme og unike historiske arkivmaterialet som er tilgjengelig i UDs arkiver. UDs arkiver begrenser seg ikke bare til lokalene i Victoria Terrasse og det avleverte materialet på Riksarkivet. Per i dag har Norge 108 utenriksstasjoner fordelt på ambassader, generalkonsulater og delegasjoner. Alle disse er arkivskapere, og langt fra alle historiske arkiver fra stasjonene er avlevert til Riksarkivet.

Da jeg tok fatt på min jobb som arkivar ved Delegasjonen i Genève, så jeg da også fram til å lese gamle dokumenter om Norges rolle i Genève i de årene vi har vært aktive her.

Palais des Nations

Den norske delegasjonen til FN, og senere WTO og EFTA, og andre internasjonale organisasjoner i Genève ble offisielt opprettet i 1956. Det var da den første utsendte tjenestemannen fra Utenriksdepartementet ble stasjonert i byen. Derfor syntes jeg det var noe merkelig at jeg fant enkelte dokumenter i arkivene tilbake til 1949.

Det er egentlig med dette historien begynner, og det er også her vi blir gitt et eksempel på at ett enkelt dokument kan være inngangsporten til en unik og ”glemt” historie. Etter å ha snakket med andre ved delegasjonen ble det fort klart at det var en person jeg burde ta kontakt med. Det var Karin Lise Brænden.

Karin Lise Brænden(født Elstrand, 24.05.1918 - )ble i 1946 sendt til Paris av Hærens Overkommando for å bistå militærattacheen. I 1949 søkte hun stillingen som liaison ved det nyopprettede kontoret i Genève. Da Karin Lise Brænden startet sitt arbeid i byen var det i Villa ”La Pelouse”(plenen), et steinkast fra Palais des Nations. Slik beskriver hun sitt første møte med sitt nye arbeidssted:

”Jeg låste meg inn, og ingen kunne ha vært lykkeligere enn jeg på min oppdagelsestur. Jeg slo opp de digre dørene som gikk fra vårt største kontor og til terrassen, og DER møtte det meg en rosehave, oppover alle veggene klatret det roser. Og foran meg var det en evig lang gressbakke, så lang så lang. Jeg syntes den måtte ende i selveste Mont Blanc.”

Ved hennes ankomst sørget villaen for samlokalisering av 9 forskjellige faste delegasjoner. I nederste etasje, Canada, Portugal, Frankrike, Sverige, Tyrkia og Norge, i etasjen over, Belgia og Luxembourg og Danmark holdt til i øverste etasje. Den norske delegasjonen holdt til her fram til 1960. Brænden beskriver denne perioden som en tid der alle kjente hverandre: ”La belle epoque”.

Hun skulle fungere som bindeleddet mellom ambassaden i Bern, UD og de da eksisterende internasjonale organisasjonene i Genève. Hennes stillingsbeskrivelse var assistent/fullmektig(senere ambassadesekretær). Det skulle vise seg at hun fort fikk ansvar for ikke bare driften av kontoret, men også det meste av møtevirksomhet og rapporteringer som ble gjort fra Genève til UD i årene 1949 til 1956. Eller som hun selv beskriver det:

”...min stilling skulle likesom være underlagt ambassaden i Bern, og jeg skulle være en slags liaison-officer mellom de Forente Nasjoner, Ambassaden i Bern og UD, og fra Norge og Bern skulle det komme norske delegater til de forskjellige FN-møter, og jeg skulle på alle måter være deres høyre hånd. Men det varte ikke lenge før jeg var både høyre og venstre hånd... Jeg innehadde likesom alle grader, fra å være min egen sjef, til å være arkivar, kontordame med all skriving, regnskapsfører og bud. Jeg skrev ut rapporter i det ene kontoret, men når det kom til undertegning, satte jeg meg høytidelig i sjefsstolen i det andre kontoret.”

Det er dessverre slik at det i perioder i utenrikstjenesten ikke alltid har vært et like godt arkivfaglig miljø og fokus som i dag. Manglende fokus på og kunnskap om regelverket for bevaring og kassasjon har i noen tilfeller ført til at dokumenter som ikke burde blitt kassert ble kassert. Men denne historien ble fortalt på grunn av ett enkelt dokument fra 1949, og takket være at jeg fikk lov til å intervjue Fru Brænden, nå 93 år gammel. En annen historie, som ikke skal fortelles her, er at hun gjennom alle krigsårene hadde en utsatt og farlig stilling for motstandsbevegelsen i Oslo. Men det er en annen historie.

Kilder:

Intervju med Karin Lise Brænden: Oslo, 25.05.2011

Tale skrevet av Karin Lise Brænden til delegasjonen i Genève ved fratredelse 1982.

Arkivar fra sør i nord - med en avstikker til Berlin

Av Konstantina Didachou, Det norske generalkonsultatet i Murmansk

 Mitt liv begynte i Thessaloniki, en stor vakker by som ligger Nord i Hellas. Der vokste jeg og min to år eldre bror opp, inntil kjærligheten brakte meg til det kalde og samtidig mystiske Norden. Først til Norge også videre til Russland.

Jeg begynte min karriere som arkivar i Norad for 7 år siden. I dag jobber jeg for det norske generalkonsulatet (GK) i Murmansk.

Mine ansvarsområder er arkiv, ikt og de konsulære saker på stasjonen. Alle oppgavene er like viktige, men først og fremst er det arkivarbeidet jeg finner mest interessant.

Jeg er arkivar, svarer jeg stolt til de som stiller meg spørsmålet ” hva gjør du på det norske konsulatet?”

 Generalkonsulatet er en spennende og inkluderende arbeidsplass. I arkivet finnes materiale fra 1993 og framover. I tillegg til GKs eget arkivmateriale er det også oppbevart en del dokumenter som tilhører det svenske honorarkonsulatet.

Arkivet er ikke elektronisk, og dokumentene journalføres ved hjelp av et databaseprogram.

Til tross for at jeg følte meg litt dårlig rustet da jeg begynte på arkivet på konsulatet, ettersom min spisskompetanse var innenfor elektronisk arkiv, ble arbeidet med papirdokumenter mer og mer interessant. Daglig inspireres jeg til å lære mer om hvordan jeg skal løse utfordringene i de papirbaserte arkivene.

 Det er stadig behov for opplæring og tilegning av nye kunnskaper for arkivarene på utenriksstasjoner, både for oss som jobber med manuelle arkiver og for de som bruker elektroniske journaler.

I år deltok jeg for første gang på arkivfaglig regional samling, sammen med 18 arkivarer fra forskjellige stasjoner i Europa. Samlingen ble holdt i Berlin, og arrangeres av utenriksdepartementet for å gi arkivarene en arena for kunnskapsdeling.

 Dagene jeg tilbragte i Berlin var både hyggelige og veldig nyttige. Gjennom den faglige, men også den sosiale delen, kunne vi arkivarer dele erfaringer og snakke om hva vi har gjort, og hva vi sliter med ved de enkelte stasjonene. Vi roste hverandre, lærte av hverandre og motiverte hverandre. Ikke minst fikk vi endelig mulighet til å bruke fagterminologien i samtale med hverandre. Jeg følte meg kvalifisert og kompetent i mitt yrke etter seminaret, og fikk mer energi til å møte de utfordringer som jeg daglig treffer på i arkivet. 

 Jeg driver ikke med arkivformidling på generalkonsulatet. Jeg vokter, samler, ordner, lagrer og gjør min beste for at papirdokumentene overlever og blir tilgjengelige for fremtiden. Jeg lærer mye av de gamle dokumentene. Kontakten med dokumentene og muligheten til å lese dem åpner en kunnskapsverden, og holder meg med selskap på samme måte som gode bøker gjør.

 “The Archivist's career is one of service. He exists in order to make other people's work possible. ... His Creed, the Sanctity of Evidence; his Task, the Conservation of every scrap of Evidence attaching to the Documents committed to his charge; his aim to provide, without prejudice or after-thought, for all who wish to know the Means of Knowledge. ... The good Archivist is perhaps the most selfless devotee of Truth the modern world produces.”

Av og til føler jeg at disse edle følelser, uttrykt av Sir Hilary Jenkinson i 1922, etter et språk og standarder for en annen, eldre epoke, klarer å fange ånden i mitt yrke som arkivar på konsulatet i dag.

Quilting som arkivering av kjærlighet og spøkelser

Av Elisabeth Risum Smith, Den norske ambassaden i Roma

Og hva er så arkivarens oppgave?  Det er så mangt, men noe av ansvaret består i at alt som er av historisk verdi blir bevart for fremtiden på en forsvarlig måte.  Som arkivar i Roma har jeg tatt et lite sidesprang og utvidet dette til å lage en quilt, et veggteppe, som forteller om ambassadens liv og levne, om personene, dyrene, plantene og annet.  Da jeg kom til Roma for litt over to år siden ble jeg utrolig inspirert, spesielt av all kunsten i kirkene som fortalte, i bilde og skulptur, bibelhistorien og historien om Roma, Italia og verden forøvrig...

Alle på ambassaden bidro med ideer om hva som skulle være med på dette teppet, og etter hvert ble bildene formet.  Det var en fin måte for meg å bli kjent med alle på, og jeg fikk høre mye om hva som hadde skjedd opp igjennom årene på godt og vondt.  Den mest interessante og bisarre historien var selvfølgelig den om Paulo, spøkelset vårt.  Alle fine hus i Italia har et spøkelse og vårt het Paulo.  Jeg fikk høre om den gangen akvariet ble funnet nesten tomt for vann tidlig en morgen, mens de to gullfiskene Gulli og Gina så vidt overlevde.  Det fantes ikke tegn på at vannet hadde rent ut i løpet av natten, og akvariet var faktisk ikke lekk.  Paulo fikk selvfølgelig skylden for dette, og det var ham som gikk i korridorene etter arbeidstid, når man hørte tunge manneskritt i huset og ingen svarte når det ble ropt "Er det noen der??"

Arkivaren ble ganske nysgjerrig på dette og fant fram gamle arkivalier, samt søkte litt på internett.  Ganske riktig, ambassaden ble kjøpt i 1982 av familien Medolaghi.  Sønnen som man trodde var vårt spøkelse het riktignok Salvatore etter sin bestefar; det var faren som het Paulo.  Salvatore hadde verge som underskrev for ham når ambassaden ble kjøpt og historien bak dette har vi ikke helt funnet ut av enda.  Paulo Medolaghi derimot var en kjent Italiensk matematiker som var fascinert av den norske matematikeren Sophus Lies teorier.  Paulo Medolaghi har en gate oppkalt etter seg i Roma og Sophus Lie det samme i Oslo – en ganske uessensiell opplysning, men dog artig.  Vi kaller nå spøkelset med hans rette navn:  Salvatore, og det hyggelige fellesskapet med ham fortsetter.

Ellers på teppet finner man bilde av en treutskjæring fra en norsk stavkirke, en 'motorino' og en drikkevannsfontene fra Roma.  Avokadoen kommer fra det store treet i hagen som ble plantet fra en avokado-sten for mange år siden – appelsintrær og skilpadder har vi også.  Skilpaddene blir i skrivende stund tatt vare på av en lokalt ansatt med hage mens den store renovasjonen er i gang. Så har vi vår utrolig flinke gartner, Liano, på over 80 år som passer på plantene både inne og ute med kjærlig hånd.  Dalma, ambassadens hushjelp blir ofte inspirert, særlig på vinters tid, til å lage pasta til alle og da lukter det fristende godt omtrent hele formiddagen! 

Tradisjonen hos oss er at vi inntar en liten espresso om morgenen, på italiensk vis, for å sjekke at alt står bra til med alle.  Den blå koppen tilhører Anne-Cathrine som på et visst tidspunkt var den eneste som brukte sukker.  Så har vi 17. mai tog med tidligere ambassadør Bull i spissen, og vår alles kjære Richard Scarborough den gangen han gikk igjennom Nordmarka på natters tider, fra Hønefoss til Oslo for å hente A-kurer.  Han tok visstnok drosje den siste biten fra Sørkedalen.  Med 37 kg pølser til 17-mai feiringen og annet på ryggen ble det mange skritt til skritt-konkurransen, og han kom selvsagt først i mål.   Noe overrasket ble han over at det fremdeles var snø i skogen, og det kan sies at elgen han møtte på ble ganske overrasket den òg.

 Militær-attachèen er foreviget med hatt og nøkler, den historien kjenner han best selv.  FN-delegasjonen huskes med korn og fisk, og kulturattachéen Else og hunden Orso skuer ut i stjernenatten mens de filosoferer over livet.  Ambassaden har ca 100 vielser i året.  Så kan man vel lure på hva Paul McCartney har å gjøre på dette teppet?  Det er ganske enkelt vår oversetter Viviana, i fritiden trommespiller i et 60s- band, som ønsket å ha sin første kjærlighet, nemlig Paul med, så der er det brodert et lite hjerte: V+P = sant! 

Midtpartiet, trappen og det flotte vinduet er der vi pleide å innta morgenkaffen måtte være med;  mye informasjon er blitt utvekslet der.  Nå blir trappen revet og det er godt å ha den foreviget i teppet vårt.  Studentpraktikantene Ida og Sjur ble populært kalt kjellerrottene våre, fordi de hadde kontor i kjelleren, og fordi de rotta seg sammen på en artig måte.  Til avslutning er navnene til alle som har jobbet ved ambassaden de to siste årene sydd inn i kanten rundt teppet.  Dermed kan sies at arkivaren tok vare på historien for denne gang!

Papirløst, ja – men maskinløst?

Av Anne K. J. Karsten, Den norske ambassaden i Stockholm

Det er mandag morgen. Jeg låser opp døren og går inn på kontoret. Jeg stopper brått opp. Det er da det slår meg. Noe må gjøres!

Jeg skal forklare nærmere:

Det skrives og snakkes mye om det papirløse samfunnet og ja, vi er kanskje snart der. Med elektroniske arkiver og internett er vi allerede et godt stykke på vei. Men, maskinløst, nei det kan jeg ikke si at det er blitt. Mitt skrivebord måler ca. 200x75cm. På skrivebordet har jeg to laptop’er, to lokale printere, to lokale skannere, ett sett høyttalere og to flatskjermer. I tillegg har jeg en mus og en musematte, samt en vanlig telefon og en Iphone. Det sier seg selv at det ikke er mye plass igjen til å legge fra seg eventuelle arkivmapper eller arkivdokumenter. Jeg tenker – at dette må jeg gjøre noe med. For 20 år siden hadde jeg en pc på pulten og resten var åpent. Jeg hadde god plass til å bre ut både arkivmapper og arkivdokumenter. I dagens papirløse samfunn er vi imidlertid blitt så utrolige mye mer avhengig av maskiner. Det er faktisk et tankekors.

Det er da jeg bestemmer meg. Jeg må få tilbake litt av bordplassen. Alle disse tekniske innretningene har på en neste umerkelig måte kommet til etter hvert uten at jeg har kunnet påvirke. Hva kan så jeg fjerne av disse duppedingsene som jeg absolutt ikke trenger? Den vanlige telefonen blir flyttet til sidebordet. Ha! – nå ble det straks litt mere plass. Hva mer kan jeg fjerne? Etter litt fundering finner jeg ut at begge flatskjermene må ryke ut. De er strengt tatt ikke nødvendige for at jeg skal kunne utføre jobben min. Så får ergonomer og fysioterapeuter mene sitt. Dette er MIN arbeidsplass og her bestemmer jeg! Så det så! OK, jeg må innrømme at skjermene på laptop’ene er mindre, men nå er beslutningen tatt, så det er ingen vei tilbake. Jeg får heller investere i et par nye databriller.

Det som er forskjellig fra 20 år tilbake og nå er alle sidebordene. Før hadde jeg ett skrivebord å forholde meg til. Nå er jeg nødt til å ha to sidebord for å få litt armslag til å kunne jobbe. Så gulvplassen er blitt stadig mindre. Men, det kan jeg alltids leve med, det viktigste er å få litt mere ledig overflate på hovedbordet. Så får jeg se om jeg på sikt kan få fjernet i alle fall ett av sidebordene.

Jeg reiser meg fra stolen. Arbeidsdagen er slutt. Jeg pakker vesken og tar på meg ytterjakken. I det jeg skal gå ut av døren snur jeg på hodet og kikker bakover. Jeg smiler stolt for meg selv. I dag har jeg virkelig fått utrettet noe, jeg kan se fargen på bordplaten og har gitt meg selv litt rom. Og morgendagen kommer til å bli så mye bedre. Tror jeg, i alle fall. Fornøyd lukker jeg døren, låser etter meg og går.

Minnemateriale fra 22.07.2011

Av Elisabeth Mork, Utenriksdepartementet, Enhet for eldre og avsluttede arkiver

At hendelsen som rystet Norge og verden i sommer skulle få arkivmessige konsekvenser tenkte man ikke på i utgangspunktet.  Det tok imidlertid ikke lang tid før Riksarkivet kom på banen og ga støtet til innsamling av materiellet som ble lagt ut, sendt inn og ellers distribuert på alle tenkelige og utenkelige måter.  Utenriksdepartementet fanget ballen og oppfordret alle sine ambassader og konsulater i utlandet om å sende inn minnemateriellet som ble skapt der.  Og siden har det bare strømmet inn.  Fra alle fire verdenshjørner og alle landene i mellom har vi fått mengder av varierte uttrykk for den spontane og kollektive reaksjon som oppsto.  Gjenstander som bamser, flagg og smykker med spor av tørkede rosenblader og stearin.  Ambassadene la ut kondolanseprotokoller og de fleste av disse har UD fått.  Også brev, e-post og telegrammer mottatt ved ambassadene har blitt videreformidlet til oss.  Og fotografier ikke minst, av undertegnelsesseremonier, av folkemengder, av kunstgjenstander besluttet bevart på stedet.  Skriftlige manifestasjoner lagt i blomsterhavene som oppsto, har blitt plukket opp og samlet inn.  Disse vitner om et øyeblikkelig og genuint gjensvar.  Folk har skrevet på det de har hatt for hånden, det være seg kassalapper, løsrevne biter av handleposer og kort, mengder av kort, ofte påtrykt svært treffende sitater.  Noen har gitt uttrykk for sin solidaritet ved å sende dikt, ja endog bøker de har skrevet selv og til og med noter til egenproduserte musikkverk. 

Et sted, om ikke flere, er der plantet trær som etter hvert skal bli en minnelund.  Fra skoler, foreninger og festivaler har vi fått tegninger, bannere og faner.  Det skriftlige uttrykk er allikevel det mest fremtredende.  Og hva skriver så de alle sammen?  ”50 ways to leave your lover”, synger Paul Simon.  Hvor mange måter kan vi egentlig uttrykke sorg og medfølelse på?  Vi er mennesker, og reaksjonene våre på uønskede hendelser er ofte de samme.  Materiellet er således ikke preget av sin spesialitet eller sitt valg av ord.  Det som gjør det enestående er den nesten ufattelige mengden stoff og ektheten i det.  Appellen fra UD slo an en streng hos dem den traff, hos offentligheten såvel som hos private.  Følelsene ville ha flommet uansett, UD tilbød seg å være en adressat for dem.  Fra et arkivsynspunkt legges det vekt på å ordne alt sammen slik at det blir tilgjengelig for folk flest.  Materiellet fra hver ambassade sorteres for seg og beslektede deler av det samles innbyrdes.  Det gjelder å ikke falle i staver, ikke snuble og la seg overvelde.   Vårt mål er å ordne stoffet som er betrodd oss og befordre det til Riksarkivet. De vil i sin tur formidle det ut.  Vi får mulighet til å se det igjen.  Dette blir en del av vår kulturarv.

Vil gjerne forstyrres!

Av Kari Anne Riise, Den norske ambassaden i København

Jeg har akkurat kommet tilbake til arkivet mitt ved ambassaden i København etter ett års permisjon. Jeg gledet meg til å komme tilbake, og startet min nye arbeidshverdag med å låse meg inn på mitt gode, gamle kontor.

På en ambassade er jo sikkerheten i fokus, og arkivet går for å være ett av de aller sikreste stedene. Så det var ingen lett jobb å huske alle nøkler, koder og kombinasjoner for å komme i gang med arbeidet.

Da jeg åpnet siste dør og kjente den velkjente lukten av gamle papirer som slo imot meg, oppdaget jeg noe som ikke hadde vært der før. På den innerste døren hadde min vikar hengt et lite skilt. Et lite, stillferdig opprop til sine kollegaer:

Vil gjerne forstyrres!

Arbeidsdagen på en utenriksstasjon kan være nokså hektisk. Vi representerer hele det norske statsapparatet i et lite kontor med begrenset antall medarbeidere, og det er aldri enkelt å forutsi hva dagen vil bringe. UDI representeres med oppholdstillatelser, politiet med pass, utenriksdepartementet betjenes med rapporteringer, kongehuset med protokoll, stortinget assisteres ved besøk, ministere ved møter og forelskede nordmenn med giftemål. Det er nok å holde styr på.

Men på arkivet kan det likevel være merkelig stille. Hva, av all denne korrespondansen og interne saksbehandlingen er det egentlig som skal til arkiv? Skal man ta seg bryet med å ta kopier av det arkivverdige, gå opp alle trappene og låse seg gjennom alle de lukkede dørene for å gå til arkivet i en stresset hverdag? Og i vår moderne verden kan jo alt gjøres pr e-post. Arkivaren kan helt selv finne ut av hva som er arkivverdig, hvor mange papirkopier vi trenger og hvilken sak akkurat dette dokumentet gjelder. En vanlig saksbehandler trenger ikke å sette seg inn i slike detaljer, eller?

Ved ambassaden i København har vi et ganske godt arkiv. Det er styr på sakene, og dokumentfangsten tror jeg er forholdsvis god. Likevel – innhenting av saksnumre, gjennomgang av restanselister og kassasjonsvurderinger er ikke blant saksbehandlernes yndlingsaktiviteter. Det kan jo gjøre det litt stille på arkivet. Det har tydeligvis min vikar også syntes. Hun ville gjerne forstyrres.

Jeg kan ikke annet enn å si meg enig. En generell interesseøkning for arkivfaget hadde varmet en liten arkivars hjerte. En hverdag hvor saksbehandlerne tok kontakt for å spørre etter et saksnummer, eller med forslag om å opprette en ny sak (ikke bare spørre etter saker de selv ikke kan finne – men som aldri har vært innenfor arkivets dører). En arbeidshverdag hvor restanselister er overflødige fordi alle dokumenter ble returnert til arkiv. Og en dag hvor kollegaer gjerne tar turen opp alle trappene og låser seg gjennom alle dørene for å komme til arkivet – og samtidig får hilst på en hyggelig kollega.

Kanskje min vikars skilt skulle bli et generelt opprop fra alle arkivarer:

Vi vil gjerne forstyrres!

Selvbetjening i byggesaksarkivet

Av Kari Myhre, Trondheim byarkiv

Erfaringsmessig er det stor etterspørsel etter byggesaksmapper fra arkivene både fra de som eier en eiendom, eiendomsmeglere, kommunens saksbehandlere, naboer, gjenboere og andre av ren egeninteeresse eller kun nyskjerringhet. Å flytte papirmapper, bla i dem, kopierer tegninger og vedtak til en stadighet forringer helt klart kvaliteten i selve dokumentasjonen. Mange gamle mapper står rett og slett i fare for å gå tapt, av den enkle grunn at papirene går i stykker, blir rotet bort eller i verste fall blir stjålet.

Er digitalisering av papirarkiv løsningen?

Trondheim byarkiv har i disse dager etablert en digitaliseringsfabrikk med følgende hovedmål:

Å være den beste kommunen på digitalisering av arkiver.

I dette arbeidet skal vi i første omgang gjøre vårt ca. 1300 hyllemeter lage byggesaksarkiv tilgjengelig for alle.

Et spennende og høyaktuelt prosjekt for mange – og vi er stolte av å være godt i gang i Trondheim.

Spørsmålstegnene står derimot i kø i slike prosjekt;
Hvem eier teningene?
Hvem skal kunne se hvilke saker?
Kan papiret makuleres/kasseres?
Hvilket ustyr skal brukes?
Hvilken kompetanse er det behov for?
Hva med lesesalen?
Hvordan oppnås raskest mulig gevinster?
Hva med MinSide, MinID, AltInn osv.?

Les mer om Trondheim kommunes digitaliseringsprosjekt her

Dagbokarkiv - Norges geologiske undersøkelse

Av Karin Østerlie, Norges geologiske undersøkelse

Siden Norges geologiske undersøkelse (NGU) ble opprettet i 1858, har geologene skrevet dagbøker  når de var på reise i felten. Bøkene inneholder geologiske beskrivelser fra kartlegginger.

 I de eldste dagbøkene, før fotografiets tid, finner en mange tegninger som beskriver arbeidsmetoder etc. samt tegninger av kart over området som ble undersøkt. Enkelte av feltdagbøkene inneholder tegninger og akvareller som må betraktes som kunstverk.  

Det unike med disse bøkene er at de ligger til grunn for NGUs produksjon av kart, publikasjoner og rapporter. Dagbøkene  er stadig i bruk fordi de inneholder beskrivelser som er til nytte for geologene i deres arbeid også i dag. I lang tid var det vanlig å renskrive dagbøkene etter feltperioden slik at innholdet skulle bli lett å tyde når kart og rapporter skulle produseres

Foruten de geologiske opplysningene inneholder dagbøkene mye interessant som kan ha interesse i andre sammenhenger. Det har dukket opp ting som ikke har med geologi å gjøre, slik som sanger, dikt, tegninger, pressede blomster, innkjøpslister og oppskrifter på vafler.  Dette bidrar til at dagbøkene gir morsomme små innblikk i en geologs hverdag på feltarbeid i gamle dager.

De eldste dagbøkene (fra 1858 til 1950) er avlevert til Statsarkivet i Trondheim og lånes ut derfra til våre forskere som har behov for opplysninger som finnes i bøkene. Dagbøker av nyere dato oppbevares ved NGU.

Utdrag fra to av Th. Kjerulfs bøker:

Skisser fra Geirangerfjorden (1867)

Skisse og beskrivelse av tomannsboring (1865)

”Arkivfolk”? – Nei.”Informasjonsforvaltere?” – Ja!

Av Nelly Anita Lian, Helse Midt-Norge RHF

Vi (Norsk Arkivråd i Midt-Norge) ble utfordret på å skrive noe som hadde noe å gjøre med arkiv. Dette innlegget kommer fra Helse Midt-Norge RHF, og vil nok være litt preget av det. Forhåpentligvis vil våre helseforetak komme sterkere på banen etter hvert med mange fine innlegg, for der vet jeg det fins mye bra!

Og hvordan får man da arkiv og dokumenthåndtering til å gi folk lyst til å gå mann av huse for å finne ut hva vi EGENTLIG gjør med alle disse papirene? Som det blir mindre og mindre av i elektronikkens navn?

Og i denne dataverdenen, hva er vel enklere enn å søke på Google, eller Kvasir, eller hvilken søkemotor som helst? Noen ganger kan inspirasjonen glimre med sitt fravær, så da tar vi den aller enkleste løsningen, vi søker på Kvasir, med søkordene arkiv + blogg.

Et av treffene jeg fant var denne fra Norsk Kulturåd, blogger for arkivfolk..  Er vi blitt ett nytt ”urfolk” som må ha spesiell oppfølging, og egne bortgjemte reservater? Det er da jeg  kjenner jeg at mine medfødte ”arkivpigger” slår ut i full blomst. Er det ”arkivfolk” vi er? Vi som sitter som informasjonsforvaltere, arkivrådgivere, arkivledere, arkivmedarbeidere, dokumentkontrollere, og så videre og så videre? Har vi fått en slags felles ”støvete” betegnelse som de ”arkivfolkene” nederst i gangen? Så vidt jeg vet har vi ingen nasjonal ”arkivrett” og heller ingen spesiell nasjonaldrakt? – ”Se på de fra Helse Midt, de har arkivdrakten fra Midt-Norge med elektroniske sømmer…..” J

I min verden, som stort sett dreier seg om et vesen/uvesen alt etter som, og som folk har mange ulike meninger om, nemlig helsevesenet, har vi ulike former for ”arkivfolk”, både de som håndterer pasientjournaler, og de som tar seg av sakarkiv. Felles for begge de to ”rasene” er at det er høyt utdannede flinke medarbeidere som ofte løper fortere enn sin egen skygge for å imøtekomme kravene som stilles ute i foretakene. (Sykehusene). Og derfor er betegnelsen ”arkivfolk” ikke helt der hvor vi bør være, vi holder på med informasjonsforvaltning, på mange ulike nivå, dokumentfangst, hvor arkiv er en liten del av det hele, men sjølsagt en viktig del. – Selv om den er liten. Når vi nå er blitt så elektronisk de fleste av oss, både privat og på jobb er det ikke måte på hvor mye eller lite informasjon vi kan ”fange” og ta vare på, for deretter å gjøre tilgjengelig. – Hvis vi får muligheten…. J

Så, ”arkivfolk”? – Nei.”Informasjonsforvaltere”, ja.

Ranheim papirfabrikks arkiver

Av Morten Johansen, Trondheim byarkiv

Hadde det ikke vært for papirfabrikkene hadde ikke våre arkiver sett ut som de gjør i dag. Mye av det papiret arbeiderne ved Ranheim Papirfabrikk har produsert siden brukseier Lauritz Nicolai Jenssen grunnla ”Ranheim Cellulosefabrikk” tidlig på 1880 tallet er helt sikkert representert i mang en arkivboks både i Norge og ute i verden.

Nå er også bedriftens eget arkiv flyttet fra kummerlige forhold på loft og kjellere i fabrikken, til Trondheim byarkivs lokaler på Dora i Trondheim. Drøyt 20 paller med uordnede arkiver fra oppstarten og fram til dagens produksjon på Ranheim er sikret for ettertiden.
Arkivet dokumenterer utviklingen av industrisamfunnet og arbeiderbastionen øst for byen som fram til de senere år har kunnet skilte med eget barnetog på så vel første som syttende mai. Egen bedriftsavis og alt fra produksjonsprøver til kongebrev er materiale byarkivet håper å kunne tilgjengeliggjøre etter hvert. Stor og positiv medieomtale, samt gryende interesse fra ulike politiske hold, kan ende med at Trondheim byarkiv etter mange forsøk får privatarkivsatsning som eget punkt på vårt driftsbudsjett.

Vi har etter flere ukers innsats fått ristet støvet av våre medarbeidere som i oppdraget krøp på alle fire i trange loftsboder og fuktige kjellerrom. Vi håper vi snart også får støvet av arkivaliene slik at disse gjøres tilgjengelige både på lesesal og på nett.



Foto: Tor Arne Granmo, Trondheim byarkiv



Har du en DAB-radio?

Av Tormod Kjensjord, leder NRK Tyholtarkivet.

Har du en DAB-radio?

Hvis ikke, løp og kjøp, for i 2017 slukkes FM-nettet. Da blir det stille i alle de 10-15 millioner FM-radioene våre, i heimen og i bilen. Vi kan beholde én eller to til Kreta-turen for å høre de siste bouzouki-hitene på FM, men her hjemme må du ha noe digitalt: DAB, nettradio, mobil, digital-tv. Det er allerede mange dingser å høre på, og det blir helt sikkert flere i en app nær deg.

Digital Audio Broadcasting, heter det. Vi er midt i overgangen til det full-digitale, så vi setter ”digital” foran alt mulig: Digital radio, digitalt tv, digitale bilder.

En vakker dag forsvinner underleddet ”digital”, og vi står igjen med radio, tv, bilder og alt annet. Ingen tenker da tanken at det ikke er digitalt. Vi sier jo ikke lenger at vi har ”elektrisk komfyr” hjemme. Eller ”FM-radio”. Men vi sa det før.

Skal du ha ny radio fra nå og til 2017, kjøp i hvert fall en som både har FM og DAB. Da kan du høre på NRK Gull nær sagt hvor enn du går, og det var det jeg skulle skryte av idag.

For arkivfolk i NRK driver ikke bare med arkivering – de publiserer også, direkte fra arkivet.

http://www.nrk.no/gull/

Vi er en snau håndfull årsverk som lager denne kanalen. Her driver vi både flatehogst og rettet avskyting i radioarkivet: Her er serier, her er Richard Herrmanns kåserier, her er Popens historie, og her er enkeltprogrammer som en time med reportasjer fra Valdres, laget i 1948 (følg med 6. juli!), hvor du kan høre den klassiske, men tidstypiske replikken fra ei seterjente: ”Ein har nok mykje fritid når ein slepp å yste!”

Et par andre eksempler på innhold som er digitalisert, og dermed lett å publisere:

Mikrofonbesøk på Oslo havn, 1935

Ballongferd med Rolf Kirkvaag

Og ikke minst har NRK Gull noen NRK-veteraner som husker fenomenalt, og som kopler sin journalistiske teft på radioarkivstoff slik at nye programmer med historisk vinkel oppstår. Moderne journalistikk koplet til digitalt, historisk materiale – det kommer stadig i flere sammenhenger. Av to grunner: Det hever innholdet, og det er enkelt å produsere.

Vi kan lage NRK Gull ene og alene fordi innholdet er digitalt – det ligger på datamaskiner. Vi sier velkommen etter til fjernsynet, for radioen har vært digital i mange år. På Tyholt har vi ikke lenger cd’er i hyllene heller.

Vi plukker opp arkivstoff fra vårt fjernlager på serverne i Nasjonalbiblioteket (jada, det heter Digitalt Radioarkiv, DRA, enn så lenge!), lemper det inn i et system som heter Digas, hekter på noen inn- og utannonseringer, legger inn musikk (jada, det heter Digitalt Musikkarkiv, DMA), og så styrer klokka når det går på lufta. Det digitale er en vidunderlig verden!

Elementene i et program kan vi dra og slippe inn i verktøyet Digas for å fylle feks en halvtime.

Dette er å gjøre NRKs arkiver tilgjengelig, slik både Stortinget har bestemt og NRK ønsker. Nå jobber vi med en ny spiller for nettet, både radio- og tv-programmer, nyprodusert og etterhvert gamle ting fra arkivet. Men noen dato kan du ikke få av meg idag.

For all del, NRK har ikke funnet opp tilgjengeliggjøring av arkivmateriale. Det er jo melodien over hele linja nå, nasjonalt og internasjonalt. Enten som kulturtiltak, eller for å tjene penger, eller begge deler. Publisering styrer utviklingen, og premisset er at stoffet er digitalisert. Vi tar vare på alt vi lager, lagerplass koster ingenting, og forøvrig får du egentlig aldri nok metadata.

For 10-15 år siden tenkte jeg for meg selv at jeg har lyst til å være med på den digitale overgangen og -utviklingen her i NRK. Nå er radioen er for lengst digital, fjernsynets digitale produksjonskjede litt ferskere, nettet går med sjumilstøvler, og alt i alt har det digitale åpnet muligheter vi knapt kunne fantasere om på tidlig nittitall. Men ennå er det sannsynligvis bare ”the end of the beginning” vi ser.

De siste par årene har jeg vært i NRK Arkiv og research, og digitalverdenen snur opp-ned på mye av det vi driver med her også, fra registrering til publisering. NRK Gull er i høyden ”slutten på begynnelsen” av hvordan radioarkivet blir levende innhold, lett tilgjengelig der brukeren er, og når brukeren er der. Vi har faktisk bare såvidt begynt.

Medskapende mediearkivarer

I Radioarkivet jobber vi mediearkivarer ikke bare med arkivering av allerede sendte radioprogrammer. Vi bidrar også i produksjonen av kommende radioprogrammer. Et eksempel er den 2. februar i år, da det ble kjent at en folkekjær nordmann var død.

Av Lars André Flaten, mediearkivar i NRK Radioarkivet

Det er en rolig ettermiddag onsdag 2. februar. Jeg har skranketjeneste, og det er bare en halvtime igjen til vakta er over og Radioarkivet stenges for dagen.

Klokka fem over halv fire begynner telefonen å ringe. Jeg tar opp røret, møtes av den oppjagede stemmen til en av reporterne i Kulturnytt, og forstår øyeblikkelig at det er slutt på den avslappede stemningen.   

Arkivering og gjenfinning

Som mediearkivar i Radioarkivet i NRK har du flere ulike arbeidsoppgaver, men det er to hovedoppgaver som de fleste mediearkivarene deler.

Den første er å gjøre nylig sendte radioprogrammer tilgjengelig i Digitalt Radioarkiv. Som navnet antyder, er Digitalt Radioarkiv en database hvor alle NRKs bevarte radioprogrammer er digitalisert og gjort tilgjengelig.

Den andre er å betjene Radioarkivets skranke. I skranken kan journalister, programskapere og andre interesserte å få hjelp til å finne fram både nytt og gammelt materiale fra Digitalt Radioarkiv.

NRK-folk har ofte bruk for vår assistanse, av ulike grunner. En vanlig grunn er tidspresset mange redaksjoner jobber under, og det er her Kulturnytt-reporteren kommer inn i bildet.

”Deadline om en halvtime!”

Gjennom telefonrøret forteller reporteren at den folkekjære skuespilleren Knut Risan har gått bort, 80 år gammel, og at hun er i gang med å lage en reportasje til Kulturnytt 1603 om hans liv og skuespillerkarriere.  

I den sammenheng trenger hun lydklipp fra Risans mest kjente roller, og hun trenger klippene fort, for Kulturnytt 1603 går på lufta om en snau halvtime.

Øverst på ønskelisten hennes står radioteaterversjonen av Hakkebakkeskogen fra 1974, hvor Risan har rollen som Mikkel Rev.

Jeg åpner opp Digitalt Radioarkiv, taster inn søkestrengen ”Hakkebakkeskogen Risan” i søkefeltet, og får tilbake fem treff.

I ett av treffene, nærmere bestemt episode én av Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen, finner jeg passasjen ”Mikkels sang” hvor Mikkel Rev – altså Risan - synger en sang.

Med et par klikk sakser jeg ut og bestiller passasjen, og når kuttet noen minutter senere er ferdig lastet ned på maskinen, merker jeg filen med reporterens navn og legger den over på et område på NRK sitt datanettverk hvor hun har tilgang.

Jeg følger samme prosedyre når jeg finner frem andrevalget på reporterens ønskeliste, et kutt fra Tre nøtter til Askepott, hvor Risan har fortellerstemmen.

Fjernsynsarkivet koples inn

Det er mer problematisk med de to neste ønskene – kutt fra henholdsvis Reisen til julestjernen og Jul i skomakergata. De finnes rett og slett ikke i Radioarkivet.

Jeg lener meg tilbake i stolen, klør meg litt i hodet og så, etter litt betenkningstid, slår det åpenbare endelig ned i meg: ”Dette er en jobb for Fjernsynsarkivet!”

I all hast komponerer og sender jeg en e-post til Radioarkivets lillebror (eller lillesøster, om du vil) i Fjernsynshuset, og spør om de kan hjelpe reporteren og meg.

Få minutter senere får jeg svar tilbake. Jo da, dette skal de fikse.

Klokken 16:50, femten minutter etter at reporteren ringte, er alle klippene på plass. Med god hjelp fra Fjernsynsarkivet, har jeg greid å gi reporteren alt hun ønsker til riktig tid. Jobben er gjort. Reporteren rekker deadlinen. Og jeg puster lettet ut.

”Det klippet fant jeg!”

Det er saker som denne, hvor vi mediearkivarer er med på å skape programinnholdet, som gjør det ekstra morsomt å jobbe i Radioarkivet. Det er riktignok ikke hver gang saken haster like mye, og det er ikke hver gang kuttene er like aktuelle eller viktige.

Der som derimot er like morsomt hver eneste gang, det er å slå på radioen og høre det ferdige produktet. I de tilfellene pleier jeg å rette opp i ryggen, slå meg forsiktig på brystet og smile fornøyd for meg selv: ”Det klippet der, det var det jeg som fant fram!”

Hør hvordan sendingen ble ved å trykke HER

Søket på ”risan hakkebakkeskogen” i Digitalt Radioarkiv ga fem treff. Digitalt Radioarkiv er også tilgjengelig for publikum, i alle fall for alle som har mulighet til å gå innom Nasjonalbiblioteket og bruke en av PC-ene der.

På oppdagelsesferd i NRKs notearkiv

Av Åse Lunnan, bibliotekar i Musikkarkivet i NRK.

Alle kjenner Kork, hele Norges orkester. Kork spiller all slags musikk – de har klassiske konserter den ene uka, disco inferno den neste, og spiller inn tv-show der kjendiser skal dirigere dem den tredje. Og hvem holder styr på notene og sørger for at de til enhver tid har nok stemmer i riktig toneart til riktig verk? Jo, det gjør Notearkivet i NRK. Notearkivet er en del av Musikkarkivet, og har to heltidsansatte samt en tilkallingsvikar.

Ca en kilometer noter er systematisert og godt tatt vare på, og når man går hyllelangs inne i magasinet og blar i de sirlige permene, får man lyst til å bli dirigent. Der inne finnes Sibelius-symfonier og Händel-oratorier, men også Cole Porters ”Don’t fence me in” og Stevie Wonders ”Sir Duke” – hylle på hylle med orkesterarrangementer av kjente melodier som ble spilt i underholdningsprogrammene den gang Kringkastingsorkestret var husband i tv. Ryktene sier også at en av våre kjente komponister fra forrige århundre ble stengt inne her i arkivet en helg av Korks daværende dirigent, med klar beskjed om at han ikke slapp ut før han hadde fullført orkesterarrangementet av sin mest kjente melodi. Han klarte det åpenbart, for den spilles rett som det er den dag i dag.



Jeg går på oppdagelsesferd mellom hyllene i blant. Da finner jeg slike ting:



Zappa.





Noen som trenger notene til Jodlepolka? Vi har den! Flittig brukt i "Husker Du".



Manuskriptet til kantaten som Johan Halvorsen skrev til kroningen av Kong Haakon i Nidarosdomen i 1906.
"Komponistens eiendom"...

Bryllupsvalsen "Lytt til ditt hjertes røst" av Reidar Thommessen, komponert til kronprinsbryllupet i 1968.

På kork.no kan vi lese følgende:

”KORK ble opprettet i 1946 da NRK hentet inn det populære Bristol-orkesteret, og dets leder Øivind Bergh. Lytterne omfavnet orkestret sitt fra første buestrøk. Meloditimen gikk hver fredag kl 20. i 18 år, og da Rundtomkring med Leif Rustad i Store Studio gikk på lufta lørdagskveldene, var gatene folketomme. Berghs filosofi var klar, han var sterkt imot å dele musikken i båser; ”noe skarpt skille eksisterer ikke, og hvorfor skulle ikke også seriøs musikk være underholdende?". En holdning som fortsatt er levende i orkesteret.”

Dermed blir notearkivarenes arbeidsområde også ganske mye bredere enn hos de fleste andre orkesterbibliotekarer. For noen uker siden så jeg en bunke noter på kopirommet – det var Dimmu Borgir-låter i orkesterarrangement. Black metal, fløyter og fioliner, hånd i hånd. Og et forlengst utsolgt Oslo Spektrum.

Og her finnes arrangementene til bidragene i de norske Grand Prix-finalene på 60-,70- og 80-tallet. Eller partitur og stemmer til vinnerlåta i den internasjonalen finalen i 1986.

Andrefagott-stemmen til Sandra Kims "J'Aime la vie" som vant i 1986.

For i gamle dager var det nemlig livemusikk i Melodi Grand Prix. Fram til 1998 kunne vi se glade dirigenter bukke til kamera, snu seg mot orkesteret og telle opp. De samme dirigentene gikk gjerne igjen år etter år; Eduardo Leiva fra Spania, Ossi Runne fra Finland og Ronnie Hazlehurst fra Storbritannia.

I 1986 måtte vårt eget orkester for første gang hamle opp med alle disse dirigentene. Takket være Bobbysocks skulle finalen arrangeres i Norge (nærmere bestemt i Bergen), og ifølge min kollega Tone som spilte i orkesteret på den tiden, var det den islandske dirigenten som var mest minneverdig. Han hadde nemlig aldri dirigert et orkester før. Han var rockegitarist, og Island var helt nye i Grand Prix-sammenheng. Da gjaldt det for musikerne å følge rytmeseksjonen, holde blikket fast i notene – og absolutt ikke se på dirigenten. (Og kanskje heller ikke på den rødhårede vokalisten med tidenes hockeysveis)



Island blir her ønsket velkommen til Grand Prix av Åse Kleveland, før den debuterende dirigenten teller opp.



Hørt fra en middelaldrende mannlig musiker under orkesterprøve samme uke:
”Jeg må ringe min fru og fortelle henne at jeg syndet i tankene mine da jeg så de israelske danserne”.

Se fristerinnene her:





Det finnes en hyllest-side til Grand Prix-dirigentene. Det er også laget videoer der man kan se mange av dem (vår egen Øivind Bergh kan ses 40 sekunder uti den første). Og det finnes egne foreninger og Facebookgrupper som jobber for å få orkestrene tilbake i konkurransen.


Til slutt kan vi jo ta en titt på den internasjonale finalen i Italia i 1991, som muligens bidro til tanken på å utrydde orkesteret for godt i Grand Prix-sammenheng. RAIs orkester sleit. Og aller mest den stakkars saksofonisten - som skrev under sin egen dødsattest under Hellas’ bidrag, fra 01’16’’-01’31”.

15 seconds of fame...




...og der var jammen karrieren over.

Lesebokhane?

- på tur i Fjernsynsarkivet v. Annette Tørklep.

Hvis vi spoler tilbake noen årtider og trykker pause + play på et ikke navngitt sted, inn- eller utland, i alle fall ikke på jobben.  Kanskje i en eller annen sosial setting der grensene mellom sannhet og diktning er mer utflytende.

”Hva jobber du med?”

Svar: Jeg ser TV.

?

Jeg ser fjernsyn.  Ja, og så skriver jeg ned det jeg ser.

…

Som med alle andre gode skrøner hadde også denne en kjerne av sannhet.  Eller, for å være helt ærlig, så var det faktisk akkurat slik det var.  Og jeg var vel fornøyd med det nye engasjementet mitt.  Oppfølgingsspørsmålet pr. i dag skal nok heller være ”Hvorfor?”.  Vi snakker altså om gjenbruk av arkivstoff.  Ikke nødvendigvis gjensyn av et bestemt fjernsynsprogram eller innslag, men å bruke opptakene i nye sammenhenger.  Hva som ligger på båndet, eller data-fila, fem minutter før eller senere er med ett helt uinteressant.  Her blir vi gjerne kontaktet av en programskaper i gang med sitt neste prosjekt.  (Det kan imidlertid også være en som arbeider med kostyme, design eller ønsker å orientere seg om hva som tidligere er laget - og hvordan - på et gitt tema osv.)  Denne personen håper å kunne klippe inn en sketsj, en politiker, et dyr, et landskap, sitat eller hva du nå kunne forestille deg - pluss en god del mer - i det nye programmet.  Og dette finner vi ikke ved å søke blant titlene!  Joda, vi har notert oss rubrikktekst og diverse tekniske opplysninger levert av de opprinnelige programskaperne, også dette ble registrert og utnyttet og er vel egnet til å sortere informasjon, men språket er nå en gang en vel utprøvd metode for kommunikasjon.

Etter at arbeidet mitt i større grad begynte å dreie seg om gjenfinning av det innholdet mine kollegaer og jeg fra før hadde skrevet inn i arkiveringsverktøyet, var det ingen ting som fikk meg til å tenke at den tiden vi brukte på innholdsbeskrivelse på noen måte var unødvendig eller bortkastet.

Hvor mange programmer fra Chile ønsker du å spole igjennom for å finne tre ”shots” av chilensk landbruk?  Eller hvor sjøsyk ønsker du egentlig å bli av å klikke deg fram og tilbake mellom datafilene for å lete etter et innslag som ikke er beskrevet men som kanskje gikk i Sommeråpent en gang i juli?   Nei, her var det bare en ting å gjøre.  Skrive det som var i bildet, verken mer eller mindre.

Hva er det jeg vil frem til?  Hvis kundene skulle hatt et opptak av Valgerd eller Sissel, stemmen til Petter eller en sketsj med Trond, da hadde det kanskje ikke vært så viktig likevel, å gå helt opp i detaljene..  Men som arkivar sitter du i siste forsvars-rekke før kaos, og har ikke annet valg enn å tenke på detaljer.

Du skal finne Valgerd i et ikke navngitt underholdningsprogram der hun lot seg lure til å synge, eller du må finne Sissel i bunad.  Og så skal du ha akkurat den sketsjen med Trond der han regnet matteoppgaver på tavla.  Arkivkuttet skal ikke brukes i et program om Trond, men i et innslag om matte.  Du skal heller ikke ha en SAU, men noen som sitter i studio og prater og mener den er allright, ikke sant?

Du skal ikke ha en blomst.  Vel, kanskje det holder hvis hovedpoenget er et annet, men det er det ikke nå.  Du skal selvfølgelig ha en vakker gul løvetann, og den skal ikke vokse et hvilket som helst sted i synsranden men sees på nært hold like etter at den har sprengt seg gjennom asfalten med alt det måtte innebære av symbolsk kraft.  Et annet eksempel fra min fartstid i NRK sitt Fjernsynsarkiv er lesebokhanen.

Selv ikke den mest forutseende arkivar ville finne på å beskrive en frittgående hane som en lesebokhane, men hun eller han vil vite av erfaring at det langt fra er likegyldig hvor fjærkreet befinner seg og hvor fornøyd det er med livet i alminnelighet.  Så før du begynner å lete må du kunne se for deg H’en i den gamle ABC’en:  En praktfull fargesprakende hane sittende og gale på gjerdestolpen med oppadgående sol og eng i bakgrunnen.  Og den som engang arkiverte programmet måtte ha skjønt at her var gjenbruksverdi selv om innslaget som helhet dreide seg om nedlegging av norsk bondestand, oljemaling eller barnehagen på omvisning. 

I alt vesentlig handler et fjernsynsinnslag om det spesielle og ikke det generelle.  Og på samme måte er programskaperne oftest ute etter spesielle sammenhenger og vinkler når de spør etter arkivstoff.  Med andre ord: Det er en grunn til at vi gjør dette. 

Dessverre har andre prioriteringer og ny teknikk likevel gjort at enkelte av oss arkivarer har følt oss aldri så lite utryddingstruet, eller skal vi si akterutseilt.  De fleste av oss kan resirkuleres og gjenbrukes i alternative sammenhenger, så vi frykter ikke for mat på bordet.  Samtidig vet vi også at noen tekniske termer og raske stikkord ikke kan erstatte en detaljert innholdsbeskrivelse.  Og da er vi litt triste på vegne av arkivet og den jobben vi har gjort i så mange år.

Økonomi.  Er det noen penger i arkivering av fjernsynsprogram? Kanskje best å snu på flisa.  En god kollega, som likevel kunne ha en litt divergerende tilnærming til kundehenvendelser, fikk en gang en henvendelse om å oppdrive noen, i dette tilfellet generelle, bilder av en kornåker. 

”Men hvorfor i all verden skal dere ha meg til å lete i arkivet etter kornåkre?!  Det er jo midt i juli, kornet står og vaier på åkrene, fem minutter herfra.  hvorfor kjører dere ikke bare ut og filmer den … åkeren?”

Svar: Men det er så dyrt og tidkrevende for oss å rykke ut og filme.  Det er mye raskere og billigere bare å hente noen bilder fra arkivet.

I disse dager fjerner vi oss fra tradisjonelt arkiveringsarbeid, og enkelte mener dette gir oss en mulighet til å tilnærme oss andre faggrupper.  Eller stopp.  Sannheten er at vi aldri har bedrevet ”tradisjonelt arkiveringsarbeid”, i alle fall ikke hvis det skulle bety å ta i mot et skjema og sortere det i en skuff. 

Å beskrive programinnhold med tanke på gjenbruk krever at du er presis og detaljert, men også at du vet når nok er nok.  Sånn sett er det kanskje vel så mye journalistikk vi har bedrevet.  Research kan også være en del av det journalistiske fagfeltet.

En gang følte jeg meg virkelig som en journalist av verste slag.  Jeg ble jeg oppringt av en kunde som ønsket å illustrere håpløshet.  Han ville ha opptak av fortapte mennesker som hadde mistet alt – og det skulle synes på dem, uttrykket i øynene, det hele.

Okei.  Ikke mer spesifikt enn det.  Heller ikke her nyttet det med noen direkte tilnærmingsmåte til stoffet, så jeg måtte spørre meg selv om hvilke situasjoner som kunne frembringe en slik håpløshet..  Hva med befolkningen i en tsjetsjensk landsby, der representanter for de sentrale myndigheter nylig har høvlet over gater og hus med det de måtte disponere av stridsvogner og tilhørende utstyr?  Så jeg bestilte båndene fra lageret og satte meg til å spole på påsynsrommet vårt.  Folk på gata.  Joda, her sto bestemor foran ruinene av det som hadde vært hennes hjem. Hun poserte for fotografen med stolthet i blikket mens hun skjøv sitt smilende vesle barnebarn foran seg.  Ubrukelig!  Hva annet kunne funke?  Tilbake til PC’en.  Et land i Midtøsten der befolkningen med jevne mellomrom sender raketter i hodet på hverandre?  Jeg fant et innslag som skulle handle om lokalbefolkningen der de søker tilflukt i bomberom for å bli der over natta.  Redde og fortvilte, kunne man forvente.  Men neida, her var tenåringsjenter som smilte og lo mens de fant seg til rette i køyesengene.  De syntes tydeligvis det var et spennende avbrekk i hverdagen å skulle overnatte sammen i bomberommet.  Pokker, skulle jeg bli sittende her på overtid med båndene?  Etter flere nytteløse forsøk innså jeg at jeg måtte tenke annerledes.  Menneskene hadde for mye optimisme, og de syntes i alle fall det var spennende når det kom utenlandske journalister på besøk.  Hvilken situasjon kunne frembringe et uttrykk som minnet om håpløshet?  Hva med sult?  Er man sulten nok, så får man kanskje det rette apatiske blikket?  Men det måtte ikke være synlige tegn på fysisk skade eller nød.  Ikke Band Aid-sultne og lutfattige, det måtte ha skjedd ganske nylig, at matforsyningen tok slutt.  Tilbake til PC’en og nye søk i arkivet.  Denne gang ga det resultater.  Mennesker i et land langt borte, som aldri ville se norsk fjernsyn.  Jeg brakte funnet videre til programskaperen og forklarte situasjonen.  Selv kunne jeg noen dager senere å sitte hjemme i stua og se at arbeidet mitt ikke hadde vært forgjeves.  Her var de gjenbruk for å illustrere et helt annet poeng. 

At arbeids-innsatsen faktisk blir vist i de tusen hjem kan være givende, selvsagt. Uansett er ikke det viktigste hvilke tanker researcheren har gjort seg på bakrommet, men hva det ferdige innslaget eventuelt måtte formidle.  

Startskuddet for NRK sine fjernsynssendinger gikk i august 1960.  I tillegg har vi overtatt enkelte eldre filmer fra så langt tilbake som tidlig på 1900-tallet (som skulle bli omtrent ti år etter at den første filmen ble vist).  Det er imidlertid ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom disse fakta og enkelte av henvendelsene jeg mottar.

Hvis noen ønsker seg arkivopptak av kinesiske innvandrere i arbeid med å bygge den transkontinentale jernbanen i USA på 1860-tallet er det lett å svare at ”dessverre”..  Men kunden ga seg ikke så lett, og da kunne jeg jo velge å ta det som en utfordring.

Vi har som regel ikke detaljbeskrevet program NRK ikke har rettighetene til, men vi har noen svært skjematiske opplysninger over alt som har gått på lufta siden 1987.  Med dette i bakhodet gikk jeg over på nettet for å finne ut om noen noensinne hadde laget noe på temaet.  Vel, så fantes det en serie dokumentarprogrammer om høydepunktene innen den industrielle utviklingen.  Ett av disse handlet om jernbanebyggingen i USA.  Hadde NRK sendt serien?  Ja.  Da kunne det nytte å søke på tittelen.  Opp med båndet og spole.  Joda, her hadde de kostet på seg å dramatisere hele historien inklusive kinesiske skuespillere i svart og hvitt.  Dermed kunne jeg like vel levere arkivopptaket, med den forutsetning at programskaperne kontaktet BBC og betalte dyrt for det de skulle ha.  Men i blant må man likevel melde pass.  Jeg lykkes for eksempel ikke i å oppdrive bilder av en storflom på det amerikanske kontinent mot slutten av siste istid, en begivenhet som muligens fikk ringvirkninger langt inn i Middelhavet. Kanskje jeg ikke prøvde nok, eller at det var en tidsfrist som ga begrensningene.

Tilbake i min nye arbeidsdag går mye av tiden med til oppgaver teknikerne tidligere hadde monopol på.  Jeg klipper, limer og sender datafiler på kryss og tvers av systemene. Vi går i møter hvor vi snakker om fremtiden og håper noen andre har tid og mulighet til å ta seg av innholdsbeskrivelsen.  Det er egentlig ikke vår jobb lenger.  Men enn så lenge trenger jeg ikke skrive noen minnetale om research’en.  Arkivstoffet er fortsatt etterspurt. 

Distriktskontoret i Bergen for eksempel – de har engasjert en musiker som for tiden har som ambisjon å klippe sammen en av våre mest kjente sanger.  Melodien skal fremføres i sin helhet, hvis jeg har forstått ham rett, ikke med sang og spill, men med lyd og bilder fra vårt arkiv.  Så nå må jeg gi meg før jeg spolerer hele poenget.  Takk for oppmerksomheten.

(Alle eksemplene har utgangspunkt i henvendelser fra 1990-tallet og frem til i dag.  Bilder og innhold står for bloggers regning.)