Gudrun og Guffen

Av Silje Bjørnsrud

  

Tempoet sakker ned inntil skanneren med et lite stønn stopper opp – nei, nå må den smøres igjen!
”Multi 2000 – Multismøremiddel”, ikke en begrep jeg forbinder med arkiv men jommen har jeg fått stiftet nærmere bekjentskap med denne lille boksen. Det vil si – det var før. Den gang Gudrun viste vei for bunkene våre som stadig hopet seg opp. Vi liker nemlig å gi skannerne våre navn, bare sånn at vi vet hvilken vi snakker om. Guffen kom til for noen år tilbake og han var litt freskere – til å begynne med. Det var nemlig en utstrakt bruk av oljesmøremiddel her til rengjøring av hjul på disse skannerne. Inntil jeg spurte leverandøren om hva de selv brukte – ”mikrofiberklut”! Oi – så enkelt – da slipper vi følelsen av smørebod her til vinter’n.

Gudrun har nå gått av med pensjon og et nytt medlem har entret skannerparken – men hva skal navnet bli? Spurte min kollega, Anja, meg. Se det, noe på G?

Takras

Av Vilde Ronge

Takras = snøras fra tak står det i ordboken.

Takras i Dokumentarkivet betyr kun en ting. Massevis av dokumenter. Og de raser ikke ned fra taket. Men inn døren til arkivet. Folk som slutter, som blir pensjonister eller som flytter fra cellekontor til åpent landskap, leverer dokumenter i hopetall så man skulle tro de fikk betalt for det. Og vi tar i mot, rubbel og bit, er ikke kresne. Av og til, eller ganske ofte, er det trist vi ikke har tid til å gå løs på haugene. Hva slags historier skjuler seg i alt det gulnede papiret? Vi sparer det til siden, vi, til de rolige dagene.

Skrankevakt

Av Anja Holsten

I arkivet hos oss har vi en skranke. I ordboka står skranke bl.a oppført som rekkverk, disk, grense og hindring. Vår skranke er et skrivebord (les: disk) med skillevegg (les: rekkverk eller hindring). Dette høres kanskje lite innbydende ut, det er ikke så gøy å bli møtt av en hindring. Men hindringen kan være nødvendig for oss som sitter på innsiden med viktige, og kanskje til og med hemmelige dokumenter. Vi trenger ikke veggen til å skjule oss selv, men vi trenger en mulighet for diskresjon omkring forretningshemmelighetene. Derfor er vi veldig påpasselige med å møte folk med et smil, slik at de føler seg velkommen. Vår erfaring er altså at det er fjeset som stikker opp over skilleveggen som har alt å si. Vi vet det jo vi arkivarer, at; det er ikke formen det kommer an på, det er innholdet!

Når rutinene kommer i veien

Av Silje Bjørnsrud

” Hvis det ikke står på konvolutten, men fremgår av brevets innhold skal Dokumentarkivet føre på administrativ enhet, program eller navn på person. Dette gjøres med blyant og navn, enhet eller internadresse understrekes. …”  (fra rutinedokument om poståpning, høsten 2007)

Jeg fikk telefon i høstferien 2007 om at jeg var innstilt som arkivar i NRK – gleden var ubeskrivelig! Etter flere år i fagbibliotek hadde jeg lyst på nye utfordringer. Ivrig ba jeg om å få tilsendt rutinene som var i bruk og jeg leste dem nøye i juleferien før jobben tok til i januar 2008.

Felles rutiner er jo sentralt for kvaliteten på arbeidet som utføres men noen ganger blir det kanskje noe vel detaljert – som i avsnittet over. Jeg skal jo innrømme at jeg brukte blyant, pliktoppfyllende som jeg var, inntil jeg tenkte at ”Kan det være så nøye? Penn er vel like greit?” Jeg konfererte med kollega som sa at: ”Når vi bruker blyant vet alle at brevet har vært innom Dokumentarkivet!”. Hm – ja, kanskje ikke så dumt? Men sannheten er den at mange her på bruket ikke kjenner til tjenesten vi utfører i NRK, dessverre.

”Synliggjøring i moderorganisasjonen” var et hett tema på bibliotekarutdanninga midt på 90-tallet og er helt klart like viktig i dag. Det samme kan man si om privatarkiv : synliggjøring er et viktig poeng for oss, men kraftigere lut enn blyant må til i for å få satt fokus på sentral arkivering!

Arkivterminologi

Av Heidi Grinde Rinding

De siste månedene har det flagret med hardtslående og nyskapende arkivterminologi her i Arkivet. Det har seg nemlig slik at i en bedrift som lever av sin kreativitet slik som vårt mediehus gjør; må det ikke så rent lite kraft og saft i utrykkene og aksjonene for å nå igjennom til vårt kjære programskapende kollegium. Her er alfabetisk sortert (selvfølgelig) liste over det nye arkivvokabularet her i NRK:

Arkivgorilla - Gorillaer er generelt rimelig buldrete av seg – uavhengig av om de lever i Kongos jungel eller vokter Oslos partyløver en lørdagsnatt. Som arkivar har jeg stor tro på at det kan gi en viss effekt å slå seg på brystet å lage litt lyd. Jeg tror nok at det typiske bildet av arkivarer er mer den stillferdig og fredelige typen. Men vet dere hva? La oss lage litt skikkelig jungelstemning i arkivet.

Arkivgerilja - Ingen tvil om at geriljamedlemmer er dedikerte og engasjerte. De gir alt for saka. Wikipedia definerer gerilja slik ”små, mobile og fleksible stridsstyrker”. Akkurat sånn er vår egen godt etablerte Arkivgerilja. Har du ikke fått det med deg vårt fantastiske broderistunt på alle NRKs doer ennå? Sjekk ut våre sider på Facebook.

Arkivmafia - Mafiavirksomhet skal det ikke kimses av. Er det noen som virkelig har territorial makt er det jo nettopp mafiaen. Hvis det ikke hadde vært for den utrolig kriminelt belastende slagtyngden begrepet har hadde det ikke vært arkivet imot å inneha en slik mafios makt internt!

Arkivrazzia - Se det for deg – et samlet arkiv stormer kontorene til virksomhetens ansatte og plukker med seg alt av arkivverdige dokumenter. Det hadde nok fått opp dokumentfangsten det, tenker jeg!

Arkivsatan - Viser seg kun for de stakkars sjelene som ikke følger arkivets arkiveringsinstruks.

Vaktturnusens mange irrganger

Av Vilde Ronge

Vi er åtte stykker i vårt arkiv. Lite, men godt. Veldig godt. Og for å sørge for at alle vet litt om alt, har vi en vaktturnus som skaper variasjon i ukene og som dessuten gir det store overblikket, hva skjer med innsyn, med posten, i skranken. Dessuten sørger vaktlisten for at alle oppgaver blir dekket opp. For vi er bare mennesker. Og har ingen fått ansvaret for noe, så blir oppgaven lett glemt, går med i dragsuget i vår travle hverdag rett og slett. Som for eksempel skylling av frukt. Den står i rutinebeskrivelsen. Bare humre i skjegget den som vil! Har du kvalitetssikringsvakt nr 2, må du også vaske frukt. Vi abonnerer nemlig på frukt og annenhver mandag kommer det en stor kasse med masse deilige epler og bananer og druer og pærer til arkivet. Og frukten må skylles. Ja, ikke bananene da, vi er ikke så nøye på det. Uansett, vi syns det er litt gøy selv også. Litt petimetersk. At det står der i rutinene, i vaktlisten. Men vi er nå engang arkivarer. Og har hver vår indre petimeter.

Innimellom ser vi behovet for å utvide vaktlisten med litt flere sånne typer oppgaver. Som for eksempel plantevanningsvakt. Eller fylle-opp-alles-vannflasker-i-kantinen-vakt. Nå har vi imidlertid fått behov for en doskyllingsvakt. Og den er vi ikke like glad i. La meg forklare.

Som mange andre sikkert, har Dokumentarkivet i NRK en del arkivlokaler, magasiner, kall det hva du vil, langt nede i kjelleren, det er så vidt vi finner frem. Og det mest sjarmerende med dem, er kanskje navnene. Rottereiret, Bomberommet og min absolutte favoritt: Tarmen. Det gir så gode assosiasjoner liksom. Uansett, her om dagen, i Bomberommet, luktet det død mann. Det var ikke så det stinket, man kunne ikke oppholde seg der rett og slett. Og la meg si det først som sist, ja, vi vet vi ikke skal ha arkivlokaler i et bomberom, vi jobber med saken. Uansett, det luktet lik. Heldigvis for oss, holder Eiendomsavdelingen til rett borti gangen for oss, så noen karer derfra, med kraftige lommelykter, dannet en tropp som marsjerte ned i kjellerdypet ledet an av Dokuementarkivets eget verneombud, Anja. Etter mye om og men var konklusjonen klar: I et tilfluktsrom er det gjerne toaletter. Og dusjanlegg. Og vasker. Og selv om disse er satt ut av spill og ikke brukes mer, generer det nye ting. Det slår seg. Velkjent for hytteeiere. Råtten kloakklukt strømmer ut av alle sluk og hull og åpne rør. Og vi må begynne å skylle. Det er eneste løsning. Er vi der nede for å finne en kontrakt eller annet, må vi bortom og skylle sanitærutstyret. Og spørsmålet er, skal det med i rutinene? Derom strides de lærde, arkivarene altså.

Enda godt vi har fått den 2012-fristen fra Riksarkivet om å få på plass godkjente arkivlokaler!

What’s in a name? Om samsvar mellom navn og innhold

Av Andreas Torday Gulden

Et godt navn er selve grunnstenen i all merkevarebygging, vil jeg påstå. Om et arkiv ønsker å øke synligheten i institusjonen sin, spiller det selvsagt en rolle at det har fornuftige rutiner og flotte tjenester å tilby – da er det vel bare et tidsspørsmål før ordet sprer seg, skulle man tro... Om dette ikke fungerer, kan litt merkevarebygging gi prosjektet en “flying start”. For å ta et eksempel forlater vi her arkivverdenen og går til filmens. Den britiske skuespilleren Archibald Alexander Leach hadde både talent, stil og utseende med seg, men opplevde ikke å få nevneverdig oppmerksomhet i Hollywood før han gikk taktisk til verks og byttet navn til Cary Grant.

Over tid kan et navn på noe som ikke samsvarer med dets faktiske innhold, skape frustrasjon. Det blir litt som den frustrasjonen Johnny Cash formidler i sangen “A boy named Sue” overfor faren som har gitt ham dette navnet som har skapt ham bry og motgang gjennom et helt liv. “I tell ya, life ain't easy for a boy named "Sue." Ihvertfall ikke på den tida. Og her kommer jeg til mitt poenge:

For en ting som ofte slår meg når jeg sier til folk at jeg jobber i et arkiv (og jeg er vel ikke den eneste her), er at folk med en gang assosierer til at jeg jobber i et støvete kjellerlokale. Her om dagen leste jeg litt i Ivar Fonnes’ Arkivhåndbok for offentlig forvaltning (2. utgave), nærmere bestemt i ordlisten over arkivbegrep. Her har begrepet “arkiv” tre ulike betydninger, hvorav det siste er “arkivtjenester”. Så hvordan beskriver Fonnes begrepet “arkivtjenester”? Jeg blar videre i ordlisten, og finner innførselen til ordet. Der står det kun: “se Arkiv”. Så da er vi kanskje like langt. Men selv om “arkivtjenester” ikke er faglig definert hos Fonnes, liker jeg de umiddelbare assosiasjonene jeg får til ordet. “Jeg jobber med arkivtjenesten i NRK”, eller “jeg jobber med å bygge opp arkivtjenester i NRK”, det klinger vel ikke så verst? Borte vekk er mentale bilder av støvete kjellerlokaler; ordet retter seg i stedet mot interaksjonen med publikum, ja mot der vi vil at arkiv skal være, nemlig i skjæringspunktet av der ting skjer; en synlig, publikumsorientert, servicerettet, dynamisk, super-proff ressurstjeneste som ansatte og utenforstående med selvfølge retter seg til og benytter seg av. Samsvar mellom innhold og navn, altså. A boy named Johnny Cash.

Arkivgalskap

Av Anja Holsten                                                

Etter at jeg begynte å jobbe i arkiv har fått arkiv på hjernen. Det har liksom satt seg, og det blir bare verre og verre. Det har blitt en slags besettelse at jeg bare MÅ sammenligne alt med arkiv. Siden jeg bor alene hver annen uke så har jeg utrolig mye tid til å snakke med meg selv, i tankene. Det å være mye alene med sine taker og besettelser, kan i gitte situasjoner føre til en slags galskap. Jeg tror jeg lider av arkivgalskap.

Alt i leiligheten min har nå blitt arkiv. Leiligheten i seg selv også.

Jeg låser meg inn i mitt private arkiv, kler av meg og henger klærne i klesarkivet. (Der ser jeg med en gang at jeg har en ryddejobb å gjøre).

Deretter går turen til toalettet, jeg gjør meg ferdig og kaster papiret i kjellerarkivet. Det ekle, men nødvendige arkivet som ligger under byens gater. Det slår meg at det kan være nettopp dette arkivet, til sitt formål, som har størst dokumentfangst i verden. Jeg tusler litt rundt i kåken, inn på soverommet og kikker ut av vinduet og over i naboens vindu. Der sitter naboen ved kjøkkenbordet i sitt arkiv.

Etter hvert skal jeg starte på middagen og går for å sjekke utvalget i kjølearkivet. Der har jeg arkivert både nytt og gammelt. Det hender noe må kasseres. Jeg er mitt ansvar bevisst når det gjelder avlevering til kjølearkivet, så jeg finner alltids det jeg trenger. Når maten er ferdig er det bare å hente ut tallerken fra kjøkkenarkivet. Der er det fullt! Jeg tenker stadig at kjøkkenarkivet er det fineste arkivet jeg har. Alt der inne er fint og hver eneste kopp og tallerken har en historie. Mye av det har gått i arv i flere generasjoner fordi foreldre og besteforeldre har vært flinke, både til å arkivere og avlevere. Her kan hvem som helst få innsyn i hva som helst, konstaterer jeg fornøyd!

Kvelden skrider frem og jeg pusler jevnt og trutt med lagring og gjenfinning.

Det hender jeg synder med en liten dram. Den legger seg nemlig automatisk to steder, og dobbeltarkivering er fy fy!

Hele verden består av arkiv, fra fødsel til død! Til slutt blir vi arkivert en gang for alle.