Papirløst, ja – men maskinløst?

Av Anne K. J. Karsten, Den norske ambassaden i Stockholm

Det er mandag morgen. Jeg låser opp døren og går inn på kontoret. Jeg stopper brått opp. Det er da det slår meg. Noe må gjøres!

Jeg skal forklare nærmere:

Det skrives og snakkes mye om det papirløse samfunnet og ja, vi er kanskje snart der. Med elektroniske arkiver og internett er vi allerede et godt stykke på vei. Men, maskinløst, nei det kan jeg ikke si at det er blitt. Mitt skrivebord måler ca. 200x75cm. På skrivebordet har jeg to laptop’er, to lokale printere, to lokale skannere, ett sett høyttalere og to flatskjermer. I tillegg har jeg en mus og en musematte, samt en vanlig telefon og en Iphone. Det sier seg selv at det ikke er mye plass igjen til å legge fra seg eventuelle arkivmapper eller arkivdokumenter. Jeg tenker – at dette må jeg gjøre noe med. For 20 år siden hadde jeg en pc på pulten og resten var åpent. Jeg hadde god plass til å bre ut både arkivmapper og arkivdokumenter. I dagens papirløse samfunn er vi imidlertid blitt så utrolige mye mer avhengig av maskiner. Det er faktisk et tankekors.

Det er da jeg bestemmer meg. Jeg må få tilbake litt av bordplassen. Alle disse tekniske innretningene har på en neste umerkelig måte kommet til etter hvert uten at jeg har kunnet påvirke. Hva kan så jeg fjerne av disse duppedingsene som jeg absolutt ikke trenger? Den vanlige telefonen blir flyttet til sidebordet. Ha! – nå ble det straks litt mere plass. Hva mer kan jeg fjerne? Etter litt fundering finner jeg ut at begge flatskjermene må ryke ut. De er strengt tatt ikke nødvendige for at jeg skal kunne utføre jobben min. Så får ergonomer og fysioterapeuter mene sitt. Dette er MIN arbeidsplass og her bestemmer jeg! Så det så! OK, jeg må innrømme at skjermene på laptop’ene er mindre, men nå er beslutningen tatt, så det er ingen vei tilbake. Jeg får heller investere i et par nye databriller.

Det som er forskjellig fra 20 år tilbake og nå er alle sidebordene. Før hadde jeg ett skrivebord å forholde meg til. Nå er jeg nødt til å ha to sidebord for å få litt armslag til å kunne jobbe. Så gulvplassen er blitt stadig mindre. Men, det kan jeg alltids leve med, det viktigste er å få litt mere ledig overflate på hovedbordet. Så får jeg se om jeg på sikt kan få fjernet i alle fall ett av sidebordene.

Jeg reiser meg fra stolen. Arbeidsdagen er slutt. Jeg pakker vesken og tar på meg ytterjakken. I det jeg skal gå ut av døren snur jeg på hodet og kikker bakover. Jeg smiler stolt for meg selv. I dag har jeg virkelig fått utrettet noe, jeg kan se fargen på bordplaten og har gitt meg selv litt rom. Og morgendagen kommer til å bli så mye bedre. Tror jeg, i alle fall. Fornøyd lukker jeg døren, låser etter meg og går.