Av Elisabeth Mork, Utenriksdepartementet, Enhet for eldre og avsluttede arkiver
At hendelsen som rystet Norge og verden i sommer skulle få arkivmessige konsekvenser tenkte man ikke på i utgangspunktet. Det tok imidlertid ikke lang tid før Riksarkivet kom på banen og ga støtet til innsamling av materiellet som ble lagt ut, sendt inn og ellers distribuert på alle tenkelige og utenkelige måter. Utenriksdepartementet fanget ballen og oppfordret alle sine ambassader og konsulater i utlandet om å sende inn minnemateriellet som ble skapt der. Og siden har det bare strømmet inn. Fra alle fire verdenshjørner og alle landene i mellom har vi fått mengder av varierte uttrykk for den spontane og kollektive reaksjon som oppsto. Gjenstander som bamser, flagg og smykker med spor av tørkede rosenblader og stearin. Ambassadene la ut kondolanseprotokoller og de fleste av disse har UD fått. Også brev, e-post og telegrammer mottatt ved ambassadene har blitt videreformidlet til oss. Og fotografier ikke minst, av undertegnelsesseremonier, av folkemengder, av kunstgjenstander besluttet bevart på stedet. Skriftlige manifestasjoner lagt i blomsterhavene som oppsto, har blitt plukket opp og samlet inn. Disse vitner om et øyeblikkelig og genuint gjensvar. Folk har skrevet på det de har hatt for hånden, det være seg kassalapper, løsrevne biter av handleposer og kort, mengder av kort, ofte påtrykt svært treffende sitater. Noen har gitt uttrykk for sin solidaritet ved å sende dikt, ja endog bøker de har skrevet selv og til og med noter til egenproduserte musikkverk.
Et sted, om ikke flere, er der plantet trær som etter hvert skal bli en minnelund. Fra skoler, foreninger og festivaler har vi fått tegninger, bannere og faner. Det skriftlige uttrykk er allikevel det mest fremtredende. Og hva skriver så de alle sammen? ”50 ways to leave your lover”, synger Paul Simon. Hvor mange måter kan vi egentlig uttrykke sorg og medfølelse på? Vi er mennesker, og reaksjonene våre på uønskede hendelser er ofte de samme. Materiellet er således ikke preget av sin spesialitet eller sitt valg av ord. Det som gjør det enestående er den nesten ufattelige mengden stoff og ektheten i det. Appellen fra UD slo an en streng hos dem den traff, hos offentligheten såvel som hos private. Følelsene ville ha flommet uansett, UD tilbød seg å være en adressat for dem. Fra et arkivsynspunkt legges det vekt på å ordne alt sammen slik at det blir tilgjengelig for folk flest. Materiellet fra hver ambassade sorteres for seg og beslektede deler av det samles innbyrdes. Det gjelder å ikke falle i staver, ikke snuble og la seg overvelde. Vårt mål er å ordne stoffet som er betrodd oss og befordre det til Riksarkivet. De vil i sin tur formidle det ut. Vi får mulighet til å se det igjen. Dette blir en del av vår kulturarv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar