La Belle Epoque

Av Åse Devold, FN-delegasjonen i Genève

Det som gjør at jeg liker jobben min i Utenriksdepartementet så godt, i tillegg til å være en del av et sterkt og godt fagmiljø, er det enorme og unike historiske arkivmaterialet som er tilgjengelig i UDs arkiver. UDs arkiver begrenser seg ikke bare til lokalene i Victoria Terrasse og det avleverte materialet på Riksarkivet. Per i dag har Norge 108 utenriksstasjoner fordelt på ambassader, generalkonsulater og delegasjoner. Alle disse er arkivskapere, og langt fra alle historiske arkiver fra stasjonene er avlevert til Riksarkivet.

Da jeg tok fatt på min jobb som arkivar ved Delegasjonen i Genève, så jeg da også fram til å lese gamle dokumenter om Norges rolle i Genève i de årene vi har vært aktive her.

Palais des Nations

Den norske delegasjonen til FN, og senere WTO og EFTA, og andre internasjonale organisasjoner i Genève ble offisielt opprettet i 1956. Det var da den første utsendte tjenestemannen fra Utenriksdepartementet ble stasjonert i byen. Derfor syntes jeg det var noe merkelig at jeg fant enkelte dokumenter i arkivene tilbake til 1949.

Det er egentlig med dette historien begynner, og det er også her vi blir gitt et eksempel på at ett enkelt dokument kan være inngangsporten til en unik og ”glemt” historie. Etter å ha snakket med andre ved delegasjonen ble det fort klart at det var en person jeg burde ta kontakt med. Det var Karin Lise Brænden.

Karin Lise Brænden(født Elstrand, 24.05.1918 - )ble i 1946 sendt til Paris av Hærens Overkommando for å bistå militærattacheen. I 1949 søkte hun stillingen som liaison ved det nyopprettede kontoret i Genève. Da Karin Lise Brænden startet sitt arbeid i byen var det i Villa ”La Pelouse”(plenen), et steinkast fra Palais des Nations. Slik beskriver hun sitt første møte med sitt nye arbeidssted:

”Jeg låste meg inn, og ingen kunne ha vært lykkeligere enn jeg på min oppdagelsestur. Jeg slo opp de digre dørene som gikk fra vårt største kontor og til terrassen, og DER møtte det meg en rosehave, oppover alle veggene klatret det roser. Og foran meg var det en evig lang gressbakke, så lang så lang. Jeg syntes den måtte ende i selveste Mont Blanc.”

Ved hennes ankomst sørget villaen for samlokalisering av 9 forskjellige faste delegasjoner. I nederste etasje, Canada, Portugal, Frankrike, Sverige, Tyrkia og Norge, i etasjen over, Belgia og Luxembourg og Danmark holdt til i øverste etasje. Den norske delegasjonen holdt til her fram til 1960. Brænden beskriver denne perioden som en tid der alle kjente hverandre: ”La belle epoque”.

Hun skulle fungere som bindeleddet mellom ambassaden i Bern, UD og de da eksisterende internasjonale organisasjonene i Genève. Hennes stillingsbeskrivelse var assistent/fullmektig(senere ambassadesekretær). Det skulle vise seg at hun fort fikk ansvar for ikke bare driften av kontoret, men også det meste av møtevirksomhet og rapporteringer som ble gjort fra Genève til UD i årene 1949 til 1956. Eller som hun selv beskriver det:

”...min stilling skulle likesom være underlagt ambassaden i Bern, og jeg skulle være en slags liaison-officer mellom de Forente Nasjoner, Ambassaden i Bern og UD, og fra Norge og Bern skulle det komme norske delegater til de forskjellige FN-møter, og jeg skulle på alle måter være deres høyre hånd. Men det varte ikke lenge før jeg var både høyre og venstre hånd... Jeg innehadde likesom alle grader, fra å være min egen sjef, til å være arkivar, kontordame med all skriving, regnskapsfører og bud. Jeg skrev ut rapporter i det ene kontoret, men når det kom til undertegning, satte jeg meg høytidelig i sjefsstolen i det andre kontoret.”

Det er dessverre slik at det i perioder i utenrikstjenesten ikke alltid har vært et like godt arkivfaglig miljø og fokus som i dag. Manglende fokus på og kunnskap om regelverket for bevaring og kassasjon har i noen tilfeller ført til at dokumenter som ikke burde blitt kassert ble kassert. Men denne historien ble fortalt på grunn av ett enkelt dokument fra 1949, og takket være at jeg fikk lov til å intervjue Fru Brænden, nå 93 år gammel. En annen historie, som ikke skal fortelles her, er at hun gjennom alle krigsårene hadde en utsatt og farlig stilling for motstandsbevegelsen i Oslo. Men det er en annen historie.

Kilder:

Intervju med Karin Lise Brænden: Oslo, 25.05.2011

Tale skrevet av Karin Lise Brænden til delegasjonen i Genève ved fratredelse 1982.