Av Elisabeth Risum Smith, Den norske ambassaden i Roma
Og hva er så arkivarens oppgave? Det er så mangt, men noe av ansvaret består i at alt som er av historisk verdi blir bevart for fremtiden på en forsvarlig måte. Som arkivar i Roma har jeg tatt et lite sidesprang og utvidet dette til å lage en quilt, et veggteppe, som forteller om ambassadens liv og levne, om personene, dyrene, plantene og annet. Da jeg kom til Roma for litt over to år siden ble jeg utrolig inspirert, spesielt av all kunsten i kirkene som fortalte, i bilde og skulptur, bibelhistorien og historien om Roma, Italia og verden forøvrig...
Alle på ambassaden bidro med ideer om hva som skulle være med på dette teppet, og etter hvert ble bildene formet. Det var en fin måte for meg å bli kjent med alle på, og jeg fikk høre mye om hva som hadde skjedd opp igjennom årene på godt og vondt. Den mest interessante og bisarre historien var selvfølgelig den om Paulo, spøkelset vårt. Alle fine hus i Italia har et spøkelse og vårt het Paulo. Jeg fikk høre om den gangen akvariet ble funnet nesten tomt for vann tidlig en morgen, mens de to gullfiskene Gulli og Gina så vidt overlevde. Det fantes ikke tegn på at vannet hadde rent ut i løpet av natten, og akvariet var faktisk ikke lekk. Paulo fikk selvfølgelig skylden for dette, og det var ham som gikk i korridorene etter arbeidstid, når man hørte tunge manneskritt i huset og ingen svarte når det ble ropt "Er det noen der??"
Arkivaren ble ganske nysgjerrig på dette og fant fram gamle arkivalier, samt søkte litt på internett. Ganske riktig, ambassaden ble kjøpt i 1982 av familien Medolaghi. Sønnen som man trodde var vårt spøkelse het riktignok Salvatore etter sin bestefar; det var faren som het Paulo. Salvatore hadde verge som underskrev for ham når ambassaden ble kjøpt og historien bak dette har vi ikke helt funnet ut av enda. Paulo Medolaghi derimot var en kjent Italiensk matematiker som var fascinert av den norske matematikeren Sophus Lies teorier. Paulo Medolaghi har en gate oppkalt etter seg i Roma og Sophus Lie det samme i Oslo – en ganske uessensiell opplysning, men dog artig. Vi kaller nå spøkelset med hans rette navn: Salvatore, og det hyggelige fellesskapet med ham fortsetter.
Ellers på teppet finner man bilde av en treutskjæring fra en norsk stavkirke, en 'motorino' og en drikkevannsfontene fra Roma. Avokadoen kommer fra det store treet i hagen som ble plantet fra en avokado-sten for mange år siden – appelsintrær og skilpadder har vi også. Skilpaddene blir i skrivende stund tatt vare på av en lokalt ansatt med hage mens den store renovasjonen er i gang. Så har vi vår utrolig flinke gartner, Liano, på over 80 år som passer på plantene både inne og ute med kjærlig hånd. Dalma, ambassadens hushjelp blir ofte inspirert, særlig på vinters tid, til å lage pasta til alle og da lukter det fristende godt omtrent hele formiddagen!
Tradisjonen hos oss er at vi inntar en liten espresso om morgenen, på italiensk vis, for å sjekke at alt står bra til med alle. Den blå koppen tilhører Anne-Cathrine som på et visst tidspunkt var den eneste som brukte sukker. Så har vi 17. mai tog med tidligere ambassadør Bull i spissen, og vår alles kjære Richard Scarborough den gangen han gikk igjennom Nordmarka på natters tider, fra Hønefoss til Oslo for å hente A-kurer. Han tok visstnok drosje den siste biten fra Sørkedalen. Med 37 kg pølser til 17-mai feiringen og annet på ryggen ble det mange skritt til skritt-konkurransen, og han kom selvsagt først i mål. Noe overrasket ble han over at det fremdeles var snø i skogen, og det kan sies at elgen han møtte på ble ganske overrasket den òg.
Militær-attachèen er foreviget med hatt og nøkler, den historien kjenner han best selv. FN-delegasjonen huskes med korn og fisk, og kulturattachéen Else og hunden Orso skuer ut i stjernenatten mens de filosoferer over livet. Ambassaden har ca 100 vielser i året. Så kan man vel lure på hva Paul McCartney har å gjøre på dette teppet? Det er ganske enkelt vår oversetter Viviana, i fritiden trommespiller i et 60s- band, som ønsket å ha sin første kjærlighet, nemlig Paul med, så der er det brodert et lite hjerte: V+P = sant!
Midtpartiet, trappen og det flotte vinduet er der vi pleide å innta morgenkaffen måtte være med; mye informasjon er blitt utvekslet der. Nå blir trappen revet og det er godt å ha den foreviget i teppet vårt. Studentpraktikantene Ida og Sjur ble populært kalt kjellerrottene våre, fordi de hadde kontor i kjelleren, og fordi de rotta seg sammen på en artig måte. Til avslutning er navnene til alle som har jobbet ved ambassaden de to siste årene sydd inn i kanten rundt teppet. Dermed kan sies at arkivaren tok vare på historien for denne gang!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar