- på tur i Fjernsynsarkivet v. Annette Tørklep.
”Hva jobber du med?”
Svar: Jeg ser TV.
?
Jeg ser fjernsyn. Ja, og så skriver jeg ned det jeg ser.
…
Som med alle andre gode skrøner hadde også denne en kjerne av sannhet. Eller, for å være helt ærlig, så var det faktisk akkurat slik det var. Og jeg var vel fornøyd med det nye engasjementet mitt. Oppfølgingsspørsmålet pr. i dag skal nok heller være ”Hvorfor?”. Vi snakker altså om gjenbruk av arkivstoff. Ikke nødvendigvis gjensyn av et bestemt fjernsynsprogram eller innslag, men å bruke opptakene i nye sammenhenger. Hva som ligger på båndet, eller data-fila, fem minutter før eller senere er med ett helt uinteressant. Her blir vi gjerne kontaktet av en programskaper i gang med sitt neste prosjekt. (Det kan imidlertid også være en som arbeider med kostyme, design eller ønsker å orientere seg om hva som tidligere er laget - og hvordan - på et gitt tema osv.) Denne personen håper å kunne klippe inn en sketsj, en politiker, et dyr, et landskap, sitat eller hva du nå kunne forestille deg - pluss en god del mer - i det nye programmet. Og dette finner vi ikke ved å søke blant titlene! Joda, vi har notert oss rubrikktekst og diverse tekniske opplysninger levert av de opprinnelige programskaperne, også dette ble registrert og utnyttet og er vel egnet til å sortere informasjon, men språket er nå en gang en vel utprøvd metode for kommunikasjon.
Etter at arbeidet mitt i større grad begynte å dreie seg om gjenfinning av det innholdet mine kollegaer og jeg fra før hadde skrevet inn i arkiveringsverktøyet, var det ingen ting som fikk meg til å tenke at den tiden vi brukte på innholdsbeskrivelse på noen måte var unødvendig eller bortkastet.
Hvor mange programmer fra Chile ønsker du å spole igjennom for å finne tre ”shots” av chilensk landbruk? Eller hvor sjøsyk ønsker du egentlig å bli av å klikke deg fram og tilbake mellom datafilene for å lete etter et innslag som ikke er beskrevet men som kanskje gikk i Sommeråpent en gang i juli? Nei, her var det bare en ting å gjøre. Skrive det som var i bildet, verken mer eller mindre.
Hva er det jeg vil frem til? Hvis kundene skulle hatt et opptak av Valgerd eller Sissel, stemmen til Petter eller en sketsj med Trond, da hadde det kanskje ikke vært så viktig likevel, å gå helt opp i detaljene.. Men som arkivar sitter du i siste forsvars-rekke før kaos, og har ikke annet valg enn å tenke på detaljer.
Du skal finne Valgerd i et ikke navngitt underholdningsprogram der hun lot seg lure til å synge, eller du må finne Sissel i bunad. Og så skal du ha akkurat den sketsjen med Trond der han regnet matteoppgaver på tavla. Arkivkuttet skal ikke brukes i et program om Trond, men i et innslag om matte. Du skal heller ikke ha en SAU, men noen som sitter i studio og prater og mener den er allright, ikke sant?
Du skal ikke ha en blomst. Vel, kanskje det holder hvis hovedpoenget er et annet, men det er det ikke nå. Du skal selvfølgelig ha en vakker gul løvetann, og den skal ikke vokse et hvilket som helst sted i synsranden men sees på nært hold like etter at den har sprengt seg gjennom asfalten med alt det måtte innebære av symbolsk kraft. Et annet eksempel fra min fartstid i NRK sitt Fjernsynsarkiv er lesebokhanen.
Selv ikke den mest forutseende arkivar ville finne på å beskrive en frittgående hane som en lesebokhane, men hun eller han vil vite av erfaring at det langt fra er likegyldig hvor fjærkreet befinner seg og hvor fornøyd det er med livet i alminnelighet. Så før du begynner å lete må du kunne se for deg H’en i den gamle ABC’en: En praktfull fargesprakende hane sittende og gale på gjerdestolpen med oppadgående sol og eng i bakgrunnen. Og den som engang arkiverte programmet måtte ha skjønt at her var gjenbruksverdi selv om innslaget som helhet dreide seg om nedlegging av norsk bondestand, oljemaling eller barnehagen på omvisning.
I alt vesentlig handler et fjernsynsinnslag om det spesielle og ikke det generelle. Og på samme måte er programskaperne oftest ute etter spesielle sammenhenger og vinkler når de spør etter arkivstoff. Med andre ord: Det er en grunn til at vi gjør dette.
Dessverre har andre prioriteringer og ny teknikk likevel gjort at enkelte av oss arkivarer har følt oss aldri så lite utryddingstruet, eller skal vi si akterutseilt. De fleste av oss kan resirkuleres og gjenbrukes i alternative sammenhenger, så vi frykter ikke for mat på bordet. Samtidig vet vi også at noen tekniske termer og raske stikkord ikke kan erstatte en detaljert innholdsbeskrivelse. Og da er vi litt triste på vegne av arkivet og den jobben vi har gjort i så mange år.
Økonomi. Er det noen penger i arkivering av fjernsynsprogram? Kanskje best å snu på flisa. En god kollega, som likevel kunne ha en litt divergerende tilnærming til kundehenvendelser, fikk en gang en henvendelse om å oppdrive noen, i dette tilfellet generelle, bilder av en kornåker.
”Men hvorfor i all verden skal dere ha meg til å lete i arkivet etter kornåkre?! Det er jo midt i juli, kornet står og vaier på åkrene, fem minutter herfra. hvorfor kjører dere ikke bare ut og filmer den … åkeren?”
Svar: Men det er så dyrt og tidkrevende for oss å rykke ut og filme. Det er mye raskere og billigere bare å hente noen bilder fra arkivet.
I disse dager fjerner vi oss fra tradisjonelt arkiveringsarbeid, og enkelte mener dette gir oss en mulighet til å tilnærme oss andre faggrupper. Eller stopp. Sannheten er at vi aldri har bedrevet ”tradisjonelt arkiveringsarbeid”, i alle fall ikke hvis det skulle bety å ta i mot et skjema og sortere det i en skuff.
Å beskrive programinnhold med tanke på gjenbruk krever at du er presis og detaljert, men også at du vet når nok er nok. Sånn sett er det kanskje vel så mye journalistikk vi har bedrevet. Research kan også være en del av det journalistiske fagfeltet.
En gang følte jeg meg virkelig som en journalist av verste slag. Jeg ble jeg oppringt av en kunde som ønsket å illustrere håpløshet. Han ville ha opptak av fortapte mennesker som hadde mistet alt – og det skulle synes på dem, uttrykket i øynene, det hele.
Okei. Ikke mer spesifikt enn det. Heller ikke her nyttet det med noen direkte tilnærmingsmåte til stoffet, så jeg måtte spørre meg selv om hvilke situasjoner som kunne frembringe en slik håpløshet.. Hva med befolkningen i en tsjetsjensk landsby, der representanter for de sentrale myndigheter nylig har høvlet over gater og hus med det de måtte disponere av stridsvogner og tilhørende utstyr? Så jeg bestilte båndene fra lageret og satte meg til å spole på påsynsrommet vårt. Folk på gata. Joda, her sto bestemor foran ruinene av det som hadde vært hennes hjem. Hun poserte for fotografen med stolthet i blikket mens hun skjøv sitt smilende vesle barnebarn foran seg. Ubrukelig! Hva annet kunne funke? Tilbake til PC’en. Et land i Midtøsten der befolkningen med jevne mellomrom sender raketter i hodet på hverandre? Jeg fant et innslag som skulle handle om lokalbefolkningen der de søker tilflukt i bomberom for å bli der over natta. Redde og fortvilte, kunne man forvente. Men neida, her var tenåringsjenter som smilte og lo mens de fant seg til rette i køyesengene. De syntes tydeligvis det var et spennende avbrekk i hverdagen å skulle overnatte sammen i bomberommet. Pokker, skulle jeg bli sittende her på overtid med båndene? Etter flere nytteløse forsøk innså jeg at jeg måtte tenke annerledes. Menneskene hadde for mye optimisme, og de syntes i alle fall det var spennende når det kom utenlandske journalister på besøk. Hvilken situasjon kunne frembringe et uttrykk som minnet om håpløshet? Hva med sult? Er man sulten nok, så får man kanskje det rette apatiske blikket? Men det måtte ikke være synlige tegn på fysisk skade eller nød. Ikke Band Aid-sultne og lutfattige, det måtte ha skjedd ganske nylig, at matforsyningen tok slutt. Tilbake til PC’en og nye søk i arkivet. Denne gang ga det resultater. Mennesker i et land langt borte, som aldri ville se norsk fjernsyn. Jeg brakte funnet videre til programskaperen og forklarte situasjonen. Selv kunne jeg noen dager senere å sitte hjemme i stua og se at arbeidet mitt ikke hadde vært forgjeves. Her var de gjenbruk for å illustrere et helt annet poeng.
At arbeids-innsatsen faktisk blir vist i de tusen hjem kan være givende, selvsagt. Uansett er ikke det viktigste hvilke tanker researcheren har gjort seg på bakrommet, men hva det ferdige innslaget eventuelt måtte formidle.
Startskuddet for NRK sine fjernsynssendinger gikk i august 1960. I tillegg har vi overtatt enkelte eldre filmer fra så langt tilbake som tidlig på 1900-tallet (som skulle bli omtrent ti år etter at den første filmen ble vist). Det er imidlertid ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom disse fakta og enkelte av henvendelsene jeg mottar.
Hvis noen ønsker seg arkivopptak av kinesiske innvandrere i arbeid med å bygge den transkontinentale jernbanen i USA på 1860-tallet er det lett å svare at ”dessverre”.. Men kunden ga seg ikke så lett, og da kunne jeg jo velge å ta det som en utfordring.
Vi har som regel ikke detaljbeskrevet program NRK ikke har rettighetene til, men vi har noen svært skjematiske opplysninger over alt som har gått på lufta siden 1987. Med dette i bakhodet gikk jeg over på nettet for å finne ut om noen noensinne hadde laget noe på temaet. Vel, så fantes det en serie dokumentarprogrammer om høydepunktene innen den industrielle utviklingen. Ett av disse handlet om jernbanebyggingen i USA. Hadde NRK sendt serien? Ja. Da kunne det nytte å søke på tittelen. Opp med båndet og spole. Joda, her hadde de kostet på seg å dramatisere hele historien inklusive kinesiske skuespillere i svart og hvitt. Dermed kunne jeg like vel levere arkivopptaket, med den forutsetning at programskaperne kontaktet BBC og betalte dyrt for det de skulle ha. Men i blant må man likevel melde pass. Jeg lykkes for eksempel ikke i å oppdrive bilder av en storflom på det amerikanske kontinent mot slutten av siste istid, en begivenhet som muligens fikk ringvirkninger langt inn i Middelhavet. Kanskje jeg ikke prøvde nok, eller at det var en tidsfrist som ga begrensningene.
Tilbake i min nye arbeidsdag går mye av tiden med til oppgaver teknikerne tidligere hadde monopol på. Jeg klipper, limer og sender datafiler på kryss og tvers av systemene. Vi går i møter hvor vi snakker om fremtiden og håper noen andre har tid og mulighet til å ta seg av innholdsbeskrivelsen. Det er egentlig ikke vår jobb lenger. Men enn så lenge trenger jeg ikke skrive noen minnetale om research’en. Arkivstoffet er fortsatt etterspurt.
Distriktskontoret i Bergen for eksempel – de har engasjert en musiker som for tiden har som ambisjon å klippe sammen en av våre mest kjente sanger. Melodien skal fremføres i sin helhet, hvis jeg har forstått ham rett, ikke med sang og spill, men med lyd og bilder fra vårt arkiv. Så nå må jeg gi meg før jeg spolerer hele poenget. Takk for oppmerksomheten.
(Alle eksemplene har utgangspunkt i henvendelser fra 1990-tallet og frem til i dag. Bilder og innhold står for bloggers regning.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar