På oppdagelsesferd i NRKs notearkiv

Av Åse Lunnan, bibliotekar i Musikkarkivet i NRK.

Alle kjenner Kork, hele Norges orkester. Kork spiller all slags musikk – de har klassiske konserter den ene uka, disco inferno den neste, og spiller inn tv-show der kjendiser skal dirigere dem den tredje. Og hvem holder styr på notene og sørger for at de til enhver tid har nok stemmer i riktig toneart til riktig verk? Jo, det gjør Notearkivet i NRK. Notearkivet er en del av Musikkarkivet, og har to heltidsansatte samt en tilkallingsvikar.

Ca en kilometer noter er systematisert og godt tatt vare på, og når man går hyllelangs inne i magasinet og blar i de sirlige permene, får man lyst til å bli dirigent. Der inne finnes Sibelius-symfonier og Händel-oratorier, men også Cole Porters ”Don’t fence me in” og Stevie Wonders ”Sir Duke” – hylle på hylle med orkesterarrangementer av kjente melodier som ble spilt i underholdningsprogrammene den gang Kringkastingsorkestret var husband i tv. Ryktene sier også at en av våre kjente komponister fra forrige århundre ble stengt inne her i arkivet en helg av Korks daværende dirigent, med klar beskjed om at han ikke slapp ut før han hadde fullført orkesterarrangementet av sin mest kjente melodi. Han klarte det åpenbart, for den spilles rett som det er den dag i dag.



Jeg går på oppdagelsesferd mellom hyllene i blant. Da finner jeg slike ting:



Zappa.





Noen som trenger notene til Jodlepolka? Vi har den! Flittig brukt i "Husker Du".



Manuskriptet til kantaten som Johan Halvorsen skrev til kroningen av Kong Haakon i Nidarosdomen i 1906.
"Komponistens eiendom"...

Bryllupsvalsen "Lytt til ditt hjertes røst" av Reidar Thommessen, komponert til kronprinsbryllupet i 1968.

På kork.no kan vi lese følgende:

”KORK ble opprettet i 1946 da NRK hentet inn det populære Bristol-orkesteret, og dets leder Øivind Bergh. Lytterne omfavnet orkestret sitt fra første buestrøk. Meloditimen gikk hver fredag kl 20. i 18 år, og da Rundtomkring med Leif Rustad i Store Studio gikk på lufta lørdagskveldene, var gatene folketomme. Berghs filosofi var klar, han var sterkt imot å dele musikken i båser; ”noe skarpt skille eksisterer ikke, og hvorfor skulle ikke også seriøs musikk være underholdende?". En holdning som fortsatt er levende i orkesteret.”

Dermed blir notearkivarenes arbeidsområde også ganske mye bredere enn hos de fleste andre orkesterbibliotekarer. For noen uker siden så jeg en bunke noter på kopirommet – det var Dimmu Borgir-låter i orkesterarrangement. Black metal, fløyter og fioliner, hånd i hånd. Og et forlengst utsolgt Oslo Spektrum.

Og her finnes arrangementene til bidragene i de norske Grand Prix-finalene på 60-,70- og 80-tallet. Eller partitur og stemmer til vinnerlåta i den internasjonalen finalen i 1986.

Andrefagott-stemmen til Sandra Kims "J'Aime la vie" som vant i 1986.

For i gamle dager var det nemlig livemusikk i Melodi Grand Prix. Fram til 1998 kunne vi se glade dirigenter bukke til kamera, snu seg mot orkesteret og telle opp. De samme dirigentene gikk gjerne igjen år etter år; Eduardo Leiva fra Spania, Ossi Runne fra Finland og Ronnie Hazlehurst fra Storbritannia.

I 1986 måtte vårt eget orkester for første gang hamle opp med alle disse dirigentene. Takket være Bobbysocks skulle finalen arrangeres i Norge (nærmere bestemt i Bergen), og ifølge min kollega Tone som spilte i orkesteret på den tiden, var det den islandske dirigenten som var mest minneverdig. Han hadde nemlig aldri dirigert et orkester før. Han var rockegitarist, og Island var helt nye i Grand Prix-sammenheng. Da gjaldt det for musikerne å følge rytmeseksjonen, holde blikket fast i notene – og absolutt ikke se på dirigenten. (Og kanskje heller ikke på den rødhårede vokalisten med tidenes hockeysveis)



Island blir her ønsket velkommen til Grand Prix av Åse Kleveland, før den debuterende dirigenten teller opp.



Hørt fra en middelaldrende mannlig musiker under orkesterprøve samme uke:
”Jeg må ringe min fru og fortelle henne at jeg syndet i tankene mine da jeg så de israelske danserne”.

Se fristerinnene her:





Det finnes en hyllest-side til Grand Prix-dirigentene. Det er også laget videoer der man kan se mange av dem (vår egen Øivind Bergh kan ses 40 sekunder uti den første). Og det finnes egne foreninger og Facebookgrupper som jobber for å få orkestrene tilbake i konkurransen.


Til slutt kan vi jo ta en titt på den internasjonale finalen i Italia i 1991, som muligens bidro til tanken på å utrydde orkesteret for godt i Grand Prix-sammenheng. RAIs orkester sleit. Og aller mest den stakkars saksofonisten - som skrev under sin egen dødsattest under Hellas’ bidrag, fra 01’16’’-01’31”.

15 seconds of fame...




...og der var jammen karrieren over.