Tilbakelån fra Riksarkivet

Av Laila Ebbesen Smed, arkivleder ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB)

Det gode med å avlevere sitt arkivmateriale til Riksarkivet, er at man ved at det oppbevares under betryggende former i svært så arkivvennlige omgivelser. Samtidig med at det får en betryggende oppbevaring, blir materialet også tilgjengelig for allmennheten på en måte som den enkelte arkivskaper ikke evner selv.

Riksarkivets arkivmagasiner ligger ved Sognsvann i Oslo, kloss opp av inngangen til Nordmarka. Riksarkivbygningen ligger i realiteten oven på en uthult kolle, og inne i denne kollen er det plassert en betongkloss som altså inneholder arkivmagasinene, eller fjellmagasinene som de ofte kalles. Magasinene har blitt utvidet i flere omganger, senest for et par år siden, og utvidelsesmulighetene er nærmest ubegrenset uten at man behøver å ta hensyn til verken omgivelsene eller markagrensa som Oslo-folk hegner om for å bevare sine turområder. Alt ligger ”nede i fjellet”, og er ikke til sjenanse.

Riksarkivbygningen. Foto: Riksarkivet

For en tid tilbake ba en saksbehandler om bistand til å finne et vedtak fra 1960-tallet som ble fattet i Professorutvalget, det høyeste organet i UMBs forløper Norges landbrukshøgskole på den tiden. Protokoller fra Professorutvalgets møter på 1960-tallet er for lengst avlevert til Riksarkivet, og saksbehandleren ble noe betuttet når han fikk høre det. – Ikke noe problem, vi kan låne det tilbake fra Riksarkivet. Vi ba om å få låne tre protokoller for en sikkerhets skyld, siden vi ikke var helt sikre på verken årstall eller dato for vedtaket.

En uke senere mottok vi protokollene fra Riksarkivet, og en ivrig saksbehandler ble sittende og bla i flere timer. Vi fant vedtaket vi lette etter, og mye, mye mer. Det var et lite dykk tilbake i tiden.

Protokoller fra professorutvalget 1964-1967. Foto: UMB/Laila Ebbesen Smed

Det som umiddelbart slo oss, var at disse protokollene var mye mer detaljerte. Saker som i dag behandles administrativt som rene rutinesaker, var oppe ”på høyeste hold” på den tiden. På den måten forteller protokollene mer om den daglige driften, og om små og store gjøremål ved landbrukshøgskolen enn hva dagens protokoller evner. Dagens universitetsstyre får ha meg unnskyldt, men datidens protokoller var mye mer spennende og innholdsrike enn protokollene i dag.

Det neste blogginnlegget blir det siste fra min hånd, og da er det jo ganske passende å snakke om arkivenes endelikt!