Min siste blogg

Av Carita Stafne-Torp, NAV Østfold

I denne siste bloggen, av i alt 8, vil jeg fortelle om mine tanker rundt det med arkivering og trekke noen sammenligninger – på en (forhåpentligvis) humoristisk måte.For tenk dere at vi i alle sammenhenger tenkte arkiv! Jeg, Carita, arkiverer hver dag tanker og følelser i hjernen eller la oss kalle det arkivet mitt. Noen tanker er så viktige at jeg desperat arkiverer de under klasse ”må ikke glemmes” i min private arkivnøkkel. Noen ting opplever jeg som interessant der og da, og tror helt klart at jeg aldri vil glemme akkurat det, derfor er jeg litt sløv med arkiveringa, og legger det på klasse ”hummer og kanari” fordi det ikke passer noen andre steder - det er vanskelig å finne tilbake til akkurat de tankene! Andre ganger erfarer jeg ting som jeg føler ”dette er så viktig at jeg bare er nødt til å huske det”, (gjerne om geografi, fordi det er jeg elendig på), og arkiverer det så godt jeg kan under klasse ”geografi” likevel, etter bare noen minutter (ja helt sant) har jeg allerede glemt hva hovedstaden i Cuba er, og om Cuba er en hovedstad eller et land! Ja jeg er sånn ca. på barneskolestadiet når det gjelder geografi, og selv om jeg studerer verdenskartet igjen, og igjen vil bare ikke informasjonen arkiveres i klassen ”dette er så viktig at jeg bare er nødt til å huske det”. Tro om det går på interesse? For jeg har absolutt ingen problemer med å huske mine ”favorittklasser” – venner, familie, barna mine, jobben min – dette er tema som stadig ligger fremst i pannelappen og det er null problem å huske alle mulige ting om det. Dessuten har jeg noen ganger lurt på om arkivet mitt av og til er i fare for å bli fullt? Husker da jeg var yngre at jeg selv var imponert over å huske diverse informasjon, og fikk skryt av det. Nå er det som om det ikke er plass til særlig mer å arkivere – i alle fall ikke til langtidsbevaring! Og jeg er bare 33 år! Tro om det går an å periodisere mitt indre arkiv? Det sies jo at menneske ikke bruker hele hjernen pr i dag, tro om jeg kunne dannet mitt eget fjernarkiv, som selvsagt var enkelt å søke tilbake til. Det hadde vært stas, når burde jeg foretatt en slik periodisering? Hva tenker den som leser dette om det? Er det for tidlig? Hvem vet?

Videre kunne man tenke seg at det finnes en gud der oppe i himmelen. Nå om dagen har nyhetsbildet vært preget av 2 store divaer som har gått inn i evigheten, i forveien. Jeg snakker om Elisabeth Taylor og vår alles kjære Wenche Foss. Hva gjør gud for å holde oversikten over de levende og døde? Har han et eget personarkiv? Hvordan ser hans arkivnøkkel ut? Og alle erfaringer en person gjør seg må jo kunne forskes på i evigheten, på samme måte som vi forsker på statsarkivets arkiver som skal oppbevares til evig tid. Tro om Foss og Taylor kommer til den hellige port, og før de får lov å entre porten må gud foreta en vurdering i forhold til å klassere. De som har lik bakgrunn, og noenlunde like erfaringer i livet samles under et emne. Tro om Foss og Taylor ble arkivert under klassen ”divaer” sammen? Hvem andre ville de treffe på der?

Sånn er det å være interessert i yrket sitt. Hverdagen består i å tenke arkiv, vurdere å forstå historiske dokumenter, og da blir man jo inspirert til å tenke litt utenfor ”boksen” også. Andre får avgjøre om mine tanker her i bloggen i dag bare er tull, eller om det er noe i det? Det er i alle fall bare ment å være litt humoristisk – mulig det bare er den garva arkivar som trekker på smilebåndet?

Takk for meg J